9. september hvert år sitter en stor andel av landets jegere og sitrer av spenning. Det er dagen før dagen, selveste julaften for fuglejegerne. En god del av jegerne har nok vært ute en høstdag før, og har god kunnskap om hvor rypa holder til. Jaktstrategi og lignende er i boks.
I den andre enden har vi de ferske jegerne som nå sitter og er lykkelig uvitende om hvilken galskap de har begitt seg ut på. Jegerprøven er tatt, hagle kjøpt inn og X antall leirduer er smadret på nærmeste skytebane. Men er dette nok? Uansett hva svaret er, så kommer en ikke unna at litt grunnleggende kunnskap om viltet og jaktmetodikk kan være kjekt å ha. Denne artikkelen er en enkel oppsummering av erfaringene jeg har gjort meg gjennom 20 år med rypejakt, men dette er slettes ingen fasit.
Støkkjakt, hva er så det?
Støkkjakt er enkelt forklart at jegeren selv må finne viltet, og få det på vingene. I den andre jaktformen etter rype, så har vi jakt med fuglehund. Der er det hunden som finner fugl, presenterer den for jegeren og så jager viltet opp. Med dette som utgangspunkt så skjønner en fort at lokalkunnskap og erfaring kommer godt med under støkkjakt. Da jeg som fersk rypejeger vandret i fjellheimen for første gang, så jeg svært lite fugl. Og det er heller ikke så rart, da jeg hovedsakelig gikk rundt på lykke og fromme uvitende om hvor viltet holdt til. Med årene kom selvsagt erfaringen, og nå går jakta omtrent på autopilot. Terrenget leses kontinuerlig og ruten legges automatisk mot steder i terrenget som fremstår som typiske rypeområder.
Som støkkjeger så må man regne med å gå. Gå langt, og gjerne enda litt lenger da det blir fort noen kilometer pr. felte fugl. Fuglen havner ikke i sekken av seg selv, og det merkes fort at det må jobbes for å få resultater. Etter min mening er det også akkurat dette som gjør støkkjakt så utrolig givende. Det ligger mye svette, blodsmak og hjertebank bak hvert hvert rypebryst som freser i pannen utover vinteren.
I tillegg må en støkkjeger være parat til skudd omtrent hele tiden, for rypa kan når som helst brase ut av lyng og steinur. Her er det sjelden noe forvarsel. Dette gjør at hagla sjelden kan slenges på skuldra under jakta, og det blir gjerne tunge og slitne armer når jaktdagen er over. En hagle på 3,3 kilo kan føles lett hjemme på stua, men etter 10 timer på jakt så blir det fort veldig tungt. En lengre pause midt på dagen når rypa er mindre aktiv er gull verdt, og ta gjerne en cowboystrekk i lyngen hvis anledningen byr seg.
Våpen og ammunisjon
Støkkjakt foregår naturlig nok med hagle, men om det er over/under, sideligger, halvautomat eller pumpevariant som benyttes blir opp til den enkelte. Uansett hvilket hagletype du velger, så er det viktigste at våpenet passer _deg_. Om naboen skryter hemningsløst av hagle X, så er det slettes ikke sikkert denne hagla er den rette. Det anbefales derfor å prøve ut våpen i butikk, og om mulig få det tilpasset hos en børsemaker. Du skal ikke kjempe mot våpenet under jakt, det skal være en naturlig forlengelse deg og gli naturlig opp i skytestilling.
Det vanligste kaliberet er uten tvil kaliber 12, og det er et godt utvalg av ammunisjon å finne til dette. Kaliber 16 og 20 ble brukt en god del før blyforbudet trådde i kraft, og det er mulig disse kalibrene kommer tilbake for fullt nå som blyammunisjon er tillatt igjen. Våpen i kaliber 16/20 er gjerne lettere enn tilsvarende våpen i kaliber 12, og kan være et utmerket valg for fjellrypejegeren. Uavhengig av kaliber har kanskje haglestørrelsen større betydning. Det vanligste størrelsen til bruk under lirypejakt er 7, da i en ladning på rundt 28-32 gram. Fjellrypejakt har derimot fort lengre hold, og en kombinasjon med størrelse 5 eller 6 og ladning 34-36 gram er utmerket. På vinterype, der fjærdrakten er tettere, gå gjerne ned en størrelse i forhold til høstjakta.
Sjekk også ut hvordan ammunisjonen oppfører seg i din hagle, da spredningen kan være veldig forskjellig mellom de forskjellige typene. I tillegg kan det nevnes at tidlig høstjakt, spesielt etter lirype der det er korte hold, bør trangboringen være så åpen som mulig (1/4 eller sylinder). På lengre hold utpå høsten, eller etter fjellrype generelt, anbefales det gjerne trangere choker, f.eks fra 1/2 og opp til 1/1.
Det aller viktigste er å bli kjent med våpenet før jakta. Tørrtren anlegg hjemme i stua, gjør deg komfortabel med sikringen, skyt leirduer og bli kjent med våpenet. Når sjansen omsider kommer, så er det kjedelig å bli stående og fikle.
Hvor finner jeg rypa?
Enkelt forklart så finner du rype overalt, fra tregrensa og opp til de høyeste tinder. En fersk jeger som skuer utover endeløse vierkratt eller grå steinur, kan likevel føle at dette blir som å lete etter den berømte nåla i høystakken. Løsningen er overraskende enkel, prøv å tenk som en rype! Rypa er en forholdsvis enkel skapning med to grunnleggende behov, som begge sørger for at den har mulighet til å overleve til neste dag. Mat og skjul. Ha disse to faktorene i bakhodet når du jakter, så skal det godt gjøres å ikke komme over et knippe hvite vinger.
Mat er hovedfokus for rypa gjennom hele dagen. Kort tid etter at natta er over er morgenbeitet i gang, og det kan være en morsom opplevelse å oppleve. Steggene våkner til liv, og det kakles og rapes over hele fjellheimen. Lyng, blader, knopper og spesielt bær er hovedkosten, og etegildet fortsetter utover hele dagen. Morgen og kveldsbeitet er derimot de viktigste, og spesielt et par timer før solnedgang er rypa veldig aktiv. Ikke sjelden er jakta best på dette tidspunktet. Fuglen er aktiv, og forflytter seg ofte.
Skjul er også svært viktig. Lirypa er gjerne å finne i kratt og områder med tett vegetasjon, der den finner godt med mat og samtidig skjul. Går det i tillegg et bekkefar i området, er sjansene gode for at du finner lirypa her. Det samme gjelder på vinters tid, og da kan områder med fjellbjørk og vier kan virke som rene magneten på lirypene. Slike områder med tett vegetasjon kan være et mareritt å jakte i, og du går ofte forbi fugl som trykker hardt eller løper unna.
Fjellrypa med sin gråspraglete fjærdrakt satser mer på ren kamuflasje, men er kanskje vel så glad i god oversikt fremfor skjul. Det er slett ikke sjelden at fjellrypeflokker sitter godt synlig oppi den bratteste fjellsida i området. Der beiter den med god samvittighet på bær og lyng, samtidig som vaktposter har full oversikt over nærområdet. Disse skal det godt gjøres å komme overraskende innpå. Sørvendte fjellsider med mye gress og vegetasjon er ikke favorittstedet. Går heller rundt og finne de skyggefulle steinurene med lyng og moserabber. Om vinteren blir det hardere kår for fjellrypa, og i perioder med mye snø kan den trekke langt ned, helt ned i lirypeterrenget med kratt og fjellbjørk.
Skjul er også en viktig faktor å tenke på når det er dårlig vær, spesielt når det blåser og regner mye. Fuglen vil da forflytte seg ned mot områder som har le, og som i tillegg gjerne har tett vegetasjon eller steinur. Det lønner seg sjelden å jakta høyt i terrenget under langvarig grisevær. Men under tett tåke kan det motsatte skje. Rypene trekker opp mot tåkebeltet, og blir i tillegg langt mer sky enn på en oppholdsdag.
Igjen: rype finner du overalt. Alt avhenger derimot av når på dagen du jakter, vær og årstid. Les terreng, følg med på været og prøv ut den plassen du får troa på. Troa er tross alt det viktigste. Alt terreng er bra, inntil det motsatte er bevist.
Hva gjør jeg med viltet når det er skutt?
Etter timevis med slit så står du der endelig med dine første rype i hånda. Blodet bruser av lykke, og fjellheimen er vakker som aldri før. Da er det også på sin plass å behandle viltet med respekten det fortjener. Enkelte plasserer rypa i en galge som henger på sekken eller i beltet, men ulempen med denne løsningen er at viltet henger og slenger, og faktisk kan falle ut. Andre bretter hodet andektig under vingene, før den pakkes i avispapir og legges øverst i sekken. De fleste jaktsekker har i tillegg et viltnett, som også er en utmerket oppbevaringsplass for din fremtidige middag. Det som er viktig er at fuglen får mulighet til å kjøle seg sakte ned, da det bevarer kjøttkvaliteten best mulig. På vinteren er da avismetoden den beste.
Vel hjemme så henger du fuglen opp til mørning etter halsen. Da vil innvoller presses ned, og ikke mot de kjøttfulle bryststykkene. Slik bevares smakes i størst mulig grad ved eventuell skade i tarmer og andre organer. Tommelfingerregelen for varighet av mørning er 40 døgngrader. I praksis vil det si at er temperaturen 10 grader, så skal fuglen mørnes i 4 dager. Når det er sagt, så står nyskutt rype ikke tilbake for mørnet rype på noe som helst vis.
Skal ikke rypa spises med en gang, så kan den legges hel i fryseren. Og der kan det ligge lenge. Grunnen til dette er at kosten består av mye bær, spesielt blåbær og krekling som inneholder naturlige konserveringsmidler, og det gjør at du fint kan spise rype som har ligget fryst i lang tid. Personlig har jeg spist rype som har ligget i 17 år, og den smakte utmerket.
Sikkerhet
Siden støkkjakt i hovedsak handler om gå rundt i fjellet med et ladd våpen, så må sikkerheten alltid være i høysetet. Både når du går alene, og sammen med andre. Ved klatring, kryssing av bekker og ulendt terreng skal våpen tømmes eller knekkes. Det er ikke få vådeskudd som har gått av ved fall under slike situasjoner. Jakter du med andre SKAL alltid pipe peke i ufarlig retning, det vil si ned i bakken eller opp i lufta. Det er aldri gøy for en jaktkamerat å få studere stjernebretten på patronen i hagla di på nært hold. Når verden eksploderer i hvite vinger er det fort gjort å miste hodet, så det er veldig viktig å ha god kontroll på hvor andre i jaktlaget befinner seg før skuddet går. Er du usikker, så skyter du ikke.
Sjekk sikringen på våpenet ofte! På enkelte hagler skal det svært lite til før våpenet avsikres, det er gjerne nok at sikringen dulter borti et patronbelte. I tillegg skal en jeger aldri, jeg gjentar aldri, gå med finger på avtrekker.
Småtips for støkkjegere
- Stopp gjerne opp innimellom. I blant kan det være nok til at lirype som trykker godt, blir usikker og flyr opp.
- Støkker du et kull ryper, så vær klar for gjenliggere. Ofte er det par usikre ryper som går opp etter hovedkullet.
- Ryper som er støkket gjentatte ganger, blir til slutt lei og flyr gjerne ut av terrenget.
- På fjellrypejakt kan det være en fordel å ha med seg en jaktpartner. Fjellryper kommer gjerne ut fra bratte sider, og med to sammen øker sjansene for at det blir uttelling. Det kan også lønne seg å sette igjen en person som distraksjon, mens den andre sniker seg innpå rypene.
- Ha alltid med en kikkert. Spesielt på fjellrypejakt er dette uunnværlig.
- Strekker rypa hals, så har du plutselig veldig dårlig tid. Du er da oppdaget, og sjansen glipper fort hvis du ikke avanserer raskt. Gjemmer du deg, flyr ofte fuglen med en gang, så det er bedre å holde seg i åpent lende.
- Følg med hvor skremt fugl flyr, ofte setter den seg ned bak en rabb eller knaus ikke så alt for langt unna. Da kan det straks bli en ny mulighet.
- Har du skutt etter rype som flyr tilsynelatende uanfektet videre, følg likevel nøye med. Ikke snu deg, knekk hagla, lad om og gå videre. Ved f.eks lungeskudd kan en rype fly langt, før den omsider kollapser. Jeg har flere ganger gått etter fugl som har vært mistenkt skadeskutt, og funnet en død rype et par hundre meter lenger ned. Skadeskyting skjer selv den beste, og det er vårt ansvar at vi gjør det ytterste for å begrense unødig lidelse for viltet.
- Skal du ta bilder av fangsten, sørg for at det blir et minneverdig bilde og ikke en blodig fjærhaug.
- Flekkjakt er sagnomsust, og forekommer når mildvær har smeltet bort mesteparten av et snøfall i november/desember. Rypene som på denne tiden gjerne er hvite, holder seg samlet rundt de få områdene med snø som er tilgjengelig.
Dette er kun noen enkle tips, ogs om tidligere påpekt så er det erfaring som er nøkkelen. Og erfaring får du kun ved å snøre skoene, slenge sekken på ryggen og gå på jakt.
Skitt støkkjakt!
Vennlig hilsen Jo Vaagan
