Her deler Kristian Rasmus Bjerre (Ull_Berg– Instagram), sin bukkehistorie med oss. Vi setter pris at han tok seg tid til å skrive dette til oss! Enjoy.

Tagg dine bilder med #jegeravisen og følg oss på Instagram

Av Kristian Rasmus Bjerre

I over fire år hadde monsterbukken – spøkelset, sjefen, skyggen – fått gå på terrenget og bygget opp et rykte for å ha mer enn ni liv. Den hadde blitt personlig fredet av min far, men andre jegere hadde prøvd alt; bomskudd, støkk, og klikk hadde gjort at bukken hadde sluppet med skrekken år etter år. På det meste ble den sett med et harem på fem geiter og man så den ikke lenger enn et par sekunder av gangen. Det var med andre ord på lang vei den mest territoriale bukken vi har hatt på terrenget, og den største som er skutt hos oss. 

Jeg hadde premieren for meg selv den 16. august. De eneste instruksjonene var “den skal ligge – ikke ta noen sjanser” fra min far, ettersom målet dette året nemlig var «monsterbukken». Jeg brukte første kvelden til og prøve å lokke i området hvor vi har sett bukken jevnlig, men dette er noe jeg ikke har særlig erfaring med og konstaterte jeg må trene mer. Etter 24 timer var jakten fruktløs, med utelukkende elg og geit med lam i syne. Da jaktens 25 time startet rett før soloppgang i Värmland var to silhuetter synlig på 300m gjennom tåken. Midt ute på nytrimmet gressjorde stod nemlig to skygger; en uten horn, og en med seks tagger. Et skudd på denne avstanden ville vært en sjanse og ta, og uten mulighet til å ta seg nærmere var den siste muligheten å bruke lokkepipa. Gjennom lyden av industrivifter fra gården startet jeg forsiktig med det repertoaret jeg hadde lært fra min fars kassett ‘Locka Råbock’ fra 1970 tallet. Minimale reaksjoner fra både geit og bukk ga meg grunn til å øke intensiteten, og når dette ga samme, minimale reaksjon beveget jeg meg over i ukjent territorie; hets- og angstlydene. Dette ga sterkere reaksjon, men først da angstlyden var på sitt crescendo begynte bukken å røre seg. Da skuddet falt hadde den gått fra 320m til 110m og pulsen hadde vært stigende fra ca 180m da jeg innså at ting faktisk kunne klaffe. ‘Ikke ta noen sjanser’ lå i bakhodet hele tiden, og med legendestatusen den har hatt lokalt gjør det meg desto mer ydmyk at sjansen presenterte seg denne morgenen. En jevn sekstagger med sterke topper, og god bredde mellom spissene har også gitt meg en grunn til å se om den kvalifiserer til medalje. 

Foto: Privat

Det var et antall ting som var gjort for første gangen denne morgenen, men hovedsakelig første gang på lokk og første gang med pulsbelte for å se når ‘dundern’ setter inn. Da bukken begynte å bevege på seg lå pulsen på 90 bpm, og da den var på 180m hadde dette steget til 130 Bpm. Ikke en voldsom økning men selv om det nå føltes som hodet og hjertet skulle eksplodere var det altså overraskende lavt, og ikke i nærheten av det man føler under en intens løperunde. På grunn av at jeg hadde denne informasjonen på klokken, og bukken i sikte, kunne jeg gjøre mitt for å prøve å senke pulsen og redusere sjansen for et dårlig skudd. Dette er ikke noe jeg har blitt klok på enda, men noe å ha i tankene videre. Den selvpåførte konserveringen av bukken vil forhåpentligvis også gi resultater for den lokale stammen i fremtiden. Da jeg viste bildet til min onkel så han på meg og sa: “dette er ikke monsterbukken”. Tiden vil altså igjen vise om spøkelset fortsatt lever i Värmlands dype skoger.

Foto: Privat
Foto: Privat

——————————————————————————-

Følg Jegeravisen på facebook

 

ANBEFALT FOR DEG

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.