Bukkejakt er ikke nødvendigvis like enkelt alle dager, i alle fall ikke når det er første tur. Ikke bare skal det klaffe med riktig lokking, men nervene må også holdes under kontroll.
For en dag, for en opplevelse. Tross ekstra vekt merkes den ikke. Selvtilliten og stoltheten bærer dyret alene.
Tekst og foto: Tom Arve Hågensen
Bukken kom inn på lokk to ganger første kvelden. På første runde kom den inn etter åkerkanten, og avstanden var knappe 90 meter. Jeg fikk så fryktelig skjelven, at jeg nesten ikke klarte å holde dyret innenfor begrensningene på kikkertsiktet.
Realiteten var et faktum. Selv med en bukk som stanset flere ganger, og ga meg de beste skuddsjanser, ble det ikke noe fall denne gangen.
Forventningene og spenningen ble for stor. Med en puls farlig nærme en sykehusinnleggelse, og skjelvinger høyt opp på Richters skala, måtte jeg bare la bukken gå. Skuffelsen var stor da bukken forlot åkeren og forsvant inn i skogen.
Jeg fortsatt å lokke en stund til, og jaggu kom den ikke frem enda en gang. Denne gangen var det tydeligvis bare for å rekke en stor langfinger til den skuffede jegeren i tårnet. Den sprang mot meg i stor hastighet, før den på nytt forsvant inn i skogen.
Lokkingen fortsatte fra tårnet, men dette uten resultat. I en periode begynte jeg å så tvil om det egentlig var et rådyrlokk jeg hadde kjøpt av HR. Clausen. For nå lokket jeg frem det meste av andre dyrearter i skogen, bare ikke noen bukk.
Lokken fungerte tydeligvis, på både elg og rev. Jeg hadde i en periode over 7 elger gående rundt tårnet.
Det var fascinerende å sitte å se på disse store flotte dyrene, der den minste bevegelse i tårnet medførte høye ører og årvåkne blikk fra alle på tilskuerbenken.
Slukøret og skuffet kastet førstegangsjegeren sekken på ryggen, klatret ned fra tårnet med en frynsa selvtillit, og gikk tunge skritt tilbake til bilen. Egentlig ganske så sikker på at dette var den beste og eneste muligheten for i år.
Ny dag, nye muligheter.
Jeg startet dagen grytidlig. Hadde satt vekkerklokken på halv tre, i tro om at dette var overkommelig. Det gikk som vanlig til helvete. Kroppen var sliten etter dager på jakt. Det ble flere slumringer, før jeg klarte å få første ben over sengekanten og ned på gulvet. Jeg fikk traktet litt kaffe, før jeg satte meg i bilen og kjørte ut til gården.
På tur ut til gården, observerte jeg at hele forrige dags delegasjon fortsatt sto rundt tårnet. Lite fornøyd med at jegeren viste sitt ansikt, sullet de seg sammen, og forlot åstedet.
Klokken var nå rundt fire på morgenen, og jeg hadde plutselig begynt å få litt tro på at jeg kanskje kunne få inn denne bukken en gang til. Jeg hadde jo tross alt fått den inn to ganger tidligere, med denne «elglokken» fra Mr. Clausen.
Nå lokket jeg ganske så mye, og basert på absolutt ingen erfaring, kjentes dette veldig riktig. Gudene må vite hvorfor.
Det var et fryktelig mas fra trehytta denne morgenen. Den lille bukken fra kvelden før, skulle bare lokkes inn på dette jordet, og det på skuddhold, pronto. Det hørtes sikkert ut som en orgie på et gamlehjem for demente rådyrkje.
Det var absolutt ingen respons, selv fuglene holdt kjeft. Selv ikke den kåteste bukken i skogen, hadde tydeligvis tenkt seg i nærheten av dette spetakkelet.
Halv sju, nærmest sliten etter denne lange konserten, ble det lengre og lengre mellom øktene. Motet og driven hadde vel nok en gang forlatt førstegangsjegeren. Bukken ville ikke komme tilbake, det var bare å erkjenne tapet.
Ikke bare var det kaldt, men sittestillingen medførte også smerter i ryggen. Det var vel egentlig bare å dra hjem, for jeg var ingen bukkejeger. Tvilen og skuffelsen kom på nytt sigende.
Solen kastet noen kjærkomne stråler over jegerens ansikt, og merkelig nok meldte en ny motivasjons seg. Kanskje det kunne være lurt og fortsette, kanskje neste låt var bedre enn den forrige.
Konserten startet med en par kjappe pip fra fløyta, før det ble helt stille. Det var fortsatt ingen respons fra skogen. Jeg fulgte så på med neste nummer, og det var fortsatt ingen respons.
Plutselig ble jeg var noen små bevegelser i skogkanten, kanskje bare 60 meter til siden for tårnet. Jeg så inn i kikkerten, og skuffelsen var stor når det viste seg at det bare var gress som blafret i vinden. Jeg løftet hodet skuffet fra kolben, klar til å kaste inn håndkleet. Måtte bare se en gang til. Joda, vist fanken.
Det var et dyr der. Riktig farge hadde det også. Pulsen steg markant. Hadde dyret gevir, eller hadde blåsekonserten klart å tilkalle et kje.
En ting var sikkert, det var ikke noen elg. Kanskje var det et rådyrlokk jeg hadde kjøpt allikevel da.
Dyret fortsatte langs kanten, med hodet bøyd, sikkert bare for å bevare spenningen. Der løftet det hodet, og jaggu var det ikke gevir på toppen, og det var samme bukken som kvelden før.
Nå kom skjelven på nytt, og den kom raskt høyt opp på Richters skala.
Det var fortsatt bare hode, nakken og litt av ryggen som var synlig nede i gresset. Et skudd var fortsatt derfor ikke aktuelt.
Bukken fulgte kanten til den svingte rett mot tårnet. Den kom nå rett imot. Jeg torde fortsatt ikke åpne ild, for skjelven hadde på nytt begynt å nærme seg skadelige nivåer. Jegeren måtte nå begynne å fokusere kun på å puste rolig. Her var det viktig å holde bevisstheten.
Plutselig tok bukken noen skritt ut fra kanten. Den stilte seg fint til med hele bredsiden.
Selvsikker stod den og så rett opp mot tårnet, nesten litt sånn hånlig, og den tenkte sikkert at dette klarer du ikke uansett.
Et par kjappe drag med friskt oksygen, og jegeren fikk fomlet av sikringen. Et lite klikk hørtes, og inne i kikkertsiktet startet en intens jakt på vitale deler. Bukken tok et par skritt fremover, og så stoppet den. Bogen ble synlig, og trådkorset ble plassert på riktig sted, og så smalt det.
Bukken gjorde et lite byks, før den ble liggende. Det så nesten ut som den bare la seg ned i dekning for eventuell videre ildgivning.
Jegeren ladet raskt, i frykt for at denne skapningen plutselig på nytt skulle reise seg og løpe. Bukken ble holdt i trådkorset i noe som føles som en evighet.
Bukken lå helt urørlig, og jeg spurte meg selv; har jeg endelig klart det? Har jeg skutt min første bukk? Er det egentlig mulig? Dyret var fortsatt helt rolig der det lå, så nå måtte jeg bare ned å se. Jeg var bare så nervøs for at den bare skulle stikke avgårde, før jeg kom meg ned fra dette «Eiffeltårnet». Jeg måtte bare bort å se.
Utgangen på dette tårnet er trangt og stigen er smal, så nedstigningen holdt på å gå skikkelig galt. Om det ikke er vanskelig nok for oss mannfolk og gjøre flere ting samtidig, så ble det ikke enklere med over 300 i puls. I tillegg var kroppen så dopet av adrenalin at det kjentes ut som det skulle frastøte seg både hode, hender og føtter. Skulle tatt seg ut at jeg falt ned nå, nå som jeg endelig hadde fått meg en bukk.
Vel nede på bakken, forserte jeg femti meter bort til dyret. Femti meter har aldri følte så langt tidligere, det var nesten som en amerikareise.
Med ladet våpen sneik jegeren seg etter åkerkanten, overbevist om at byttet bare hadde gått i dekning. Frykten var at den ville stikke av gårde så snart forfølgeren nærmet seg.
Jeg kom bort til dyret, og det lå der fortsatt. Hva fanken, har jeg klart det? Har jeg skutt min første bukk?
Hodet lå under kroppen, så geviret var ikke synlig. Steike ta, har jeg skutt et kje? Da kom de stygge tankene, for det ville bli et kjempeoppstyr.
Forsiktig strakk jeg hånden inn under dyret, fikk tak i et øre, og trakk det sakte frem. Joda, mellom ørene var det fint plassert et gevir.
Jeg har skutt en bukk, jeg har endelig lykkes. Trosset vær og vind, lokket og lokket.
Følelsene tok overhånd og hodet fyltes med vemod. Jeg hadde skutt et rådyr. Hvorfor hadde jeg egentlig skutt dette nydelige og uskyldige dyret. Noen tårer presset seg frem, før stoltheten kom sigende.
Flere tårer kom trillende, og følelsen av det å ha lykkes fylte hele kroppen. Vist fanken hadde jeg skutt en bukk. «I am a hunter and i am going to eat it, thats why!»
En urfølelse tentes, det føltes riktig, for jeg hadde sikret mat til flokken. Det kunne forsvares, for alt i disse dager må forsvares eller begrunnes.
Snapper av byttet sendtes og første bragcall gjennomførtes.
«Hva gjør jeg nå? Dyret må vommes og bæres til bilen. Hvordan gjør jeg egentlig dette?» Alle timene på Youtube og jaktblader føltes lite til hjelp der jeg stod.
Uten erfaring må man bare stole på kunnskapen. Hendene skalv fortsatt, og øynene oversvømte.
Etter at jeg på grunn av dårlig planlegging på nytt måtte bestige «Eiffeltårnet» for å hente sekken og annet utstyr, ble det gjennomført en ny bragcall før vomming ble iverksatt.
Utvommingen gikk over all forventning. Alle timene med film og samtaler med andre jegere var verdt det. Det hjelper faktisk å være godt forberedt. Det å tilegne seg kunnskap, lytte de som har gjort det før, er superviktig.
Det er utrolig hvor mye flaks man har om man stiller godt forberedt.
Det var en stolt jeger ,som med lette skritt, bar sitt bytte tilbake til bilen denne dagen.
For en dag, for en opplevelse. Tross ekstra vekt merket jeg den ikke. Selvtilliten og stoltheten bar dyret alene.
Stolt jeger
