Dersom noen hadde fortalt Iselin Herland som 20 åring at hun skulle få en lidenskap for jakt, hadde hun ledd.
Tre år senere var det likevel akkurat det som skjedde, det ble både en lidenskap og medisin for Bergenseren.
Jegeravisen.no har fått lov til å dele historien hennes om hvordan det er å leve med diagnosen MS.
Her forteller hun åpent og ærlig om sykdommen sin, men også hvordan jakt og friluft forandret livet hennes etter at hun fikk diagnosen MS.
Iselin jobbet på en av Bergens topprestauranter i tre år.
Hun elsket følelsen av å stå på kjøkkenet. Der kunne hun bruke inspirasjonen sin til å lage spiselig kunst av flotte råvarer.
De lange og hektiske dagene var noe hun koste seg med.
Det var nattbussen hjem etter jobb og samme prosedyre dagen etter.
Jeg elsket det evige stresset som varte fra åpningstid til stengetid, forteller 23 åringen til Jegeravisen.no
I mai 2016 skjedde det en stor forandring i livet hennes;
Iselin var bare 19 år og ante ikke at hverdagen skulle vendes brutalt på hodet.
En dag i mai fikk hun beskjed om at hun var syk og hadde en sykdom som heter MS.
Full av selvtillit og trygg som menneske, fantes det ingen tanker i henne om at hun kunne bli syk i ung alder.
Hun hadde heller ingen anelse om hva MS var for noe, derfor tok hun beskjeden relativt greit, i alle fall der og da.
MS er en kronisk nervesykdom hvor kroppen angriper seg selv og lager ”arr” på nervene, sånt enkelt forklart, forteller hun.
Iselin forteller videre;
Dette var noe jeg ikke kunne styre selv, og det plaget meg. Over tid fikk jeg kjenne på ting jeg aldri før hadde kjent på.
Jeg ble deprimert- noe jeg ikke forstod før det var over.
Kroppen sviktet, jeg måtte ta pauser etter å ha gått opp trappen og kjente på smerter jeg aldri hadde opplevd før.
Foto: Victoria Moen Tóth
Jeg er ekstremt sta, noe som resulterte i at den jobben jeg hadde på den tiden (i en dagligvarebutikk) ble for mye for meg og kroppen min.
Der fikk jeg en alvorlig smell som jeg aldri kom meg opp fra.
Det var da jeg måtte slutte å jobbe, forteller hun med et sukk.
Les også: Eriks Rypejakt: «Vi snakker tross alt om Nord Europas heiteste bikkje akkurat nå»
Et historisk bunnivå er ordene jeg bruker for å forklare den tiden.
Jeg klarte ikke en gang å dusje og selvbildet mitt hadde aldri før vært så dårlig.
Jeg kjente ikke lenger meg selv igjen.
Hva var verdiene mine, meningene, hva står jeg for, og plutselig brydde jeg meg ekstremt mye om hva andre tenkte om meg.
Jeg var usikker, for nå hadde jeg en usikkerhet i kroppen og jeg var ikke lenger i «førersetet» over mitt eget liv.
Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde en real latterkule eller siste gang jeg smilte og faktisk mente det.
Det var på tide med en forandring:
Staheten til Iselin hadde ikke sykdommen klart å stjele bort.
Jeg måtte virkelig ta grep, jeg måtte gjøre noe som fikk meg ut av denne mørke dalen.
Derfor bestemte jeg meg for å bli venn med naturen og frisk luft.
Foto: Victoria Moen Tóth
Treningsstudio har aldri vært min greie, men fjellturer likte jeg.
Fjellskoene ble hentet ut fra skapet og jeg begynte å gå.
Det er noe med det å gå alene i fjellet.
Bare meg, uten dekning på telefonen, det å legge merke til fargene, lydene og lukten av den friske luften. Det begynte å klarne mer i hodet mitt nå.
Jeg var jo ikke i arbeid heller. Derfor fant jeg ut jeg skulle gjøre noe for å slå i hjel litt tid.
Derfor bestemte jeg meg for å ta jegerprøven.
Min far har jaktet i alle år sammen med min bestefar, og min bror hadde også nylig begynt med jakt.
Hvorfor ikke, det skader jo ikke å ta den, tenkte jeg.
Tre måneder senere var hun Jeger og fikk felt sitt første dyr.
Et villsvin på 96 kilo!
Da ble hun virkelig bitt av basillen.
Iselin fikk kjenne på den følelsen når du mister omtrent all kontroll over kroppen, et realt adrenalinkick, en så skjelven kropp at hun måtte sette fra seg alt hun hadde i hendene.
Jeg hadde siktet på den grisen i fem minutter og i ettertid har jeg lært at fem minutter i en jakt situasjon er ganske lenge, forteller hun med et smil.
Foto: Victoria Moen Tóth
Jeg måtte ha mer, derfor begynte jeg å aktivisere meg på sosiale medier ( Instagram) Det angrer jeg ikke et sekund på.
Herfra ble jeg raskt kjent med likesinnede mennesker som skulle vise seg å ha stor påvirkning på hverdagen min.
Mennesker hvor jeg føler jeg kan legge hjertet mitt i hendene deres og ha «open-house» på sinnet mitt. Dette har ført til gode vennskap, mange nye bekjentskaper og mye forskjellig kunnskap.
Dette er mennesker som jeg har lært å kjenne med forskjellige utgangspunkt, og forskjellige livssituasjoner, men med samme lidenskap.
Selv har jeg alltid vært veldig åpen om det å være syk, og om hvordan det påvirker hverdagen.
Mange av de menneskene jeg har lært å kjenne er også syke, eller har andre kamper som preger dem. Dette gav meg en følelse av samhold og forståelse, forteller Iselin.
Jeg synes i dag at det er vanskelig å tenke tilbake på det historiske bunnivået. Altså fra å ikke mestre og gå i dusjen på fjorten dager, til å ha en så bra hverdag som jeg har i dag.
Les også: Ikke alltid det er dumt å være sjuk på jakt…
Mye av tiden min blir brukt utendørs, enten om det er jakt eller bare vanlige turer.
Jeg legger merke til helt andre ting ute nå enn det jeg gjorde før, jeg ser de små detaljene i naturen. Jeg er konstant på utkikk etter dyr i skogen. Det er facinerende å studere væremåte og trekkruter til dyrene, sier hun.
Det er rart å tenke tilbake til den tiden hvor det å stå opp av sengen var en kamp, jeg var like sliten uansett hvor mye eller lite søvn jeg fikk.
Til da jeg måtte ha pause mens jeg hang opp en vask med klær, eller da jeg måtte sove i fire timer etter et møte på sykehuset.
For det var tungt å være 20 år og være den eneste i vennegjengen som ikke orket, eller som måtte avlyse. Jeg kunne glemme å møte opp, rett og slett fordi hukommelsen ikke var på topp. Eller de gangene jeg stod ute i restauranten foran gjester og fikk jernteppe på hva jeg hadde servert de.
Jeg ser på den tiden som et annet liv nå.
Ja, jeg har fortsatt dårlige dager hvor slike ting skjer, men jeg har tilegnet meg en helt annen måte å håndtere det på.
Positive tanker og rett innstilling slår negativitet hver dag, forteller hun.
Nylig fikk jeg beskjed om at jeg må bytte medisin, for den jeg går på nå fungerer ikke lenger. Jeg har fått nye arr på hjernen, og da må rutiner endres. Det er et lite slag under beltet, rykk-tilbake-til-start-følelse. Jeg tror at denne beskjeden ville vært vanskeligere å ta innover seg om jeg hadde vært på et annet sted i livet enn det jeg er i dag.
Når det kommer til jakt er det ingen tvil om at posteringsjakt er mest gunstig for meg, for hvis jeg skal forklare det slik som jeg ville ha forklart det til mine nærmeste – så føles det ut som at det står noen med både kniv og balltre, og slår med all kraft i beina mine. Beina mine er det som jeg plages mest med fysisk.
Jeg har stått over mange jaktturer grunnet det, men jeg har også gjennomført mange jaktturer jeg kanskje ikke burde hatt.
Konsentrasjon krever også mye energi, og konsentrasjon er en ganske så relativ ting innenfor en jaktsituasjon.
Jeg liker ikke å være så ærlig, fordi det føles ut som at jeg prater meg selv ned, for jeg ser jo helt frisk ut! Sier 23 åringen.
Til tross for at hun har en del å stride med så kjører hun likevel på så godt hun kan.
-Kulde fungerer dårlig og varme er ganske ugunstig det også, så det høres kanskje ganske umulig ut?
Heldigvis er de jeg jakter med ganske så forståelsesfulle.
Det er ingen som blir sure på meg om jeg må stå over det siste drevet, eller om jeg må avlyse en morgen med jakt. Det har blitt tilrettelagt slik at jeg får den korteste posten å gå til og at jeg sitter støtt. Sånn sett, er det ingen utfordring – bare tilrettelegging av en annen klasse.
Dette er jeg svært takknemlig for, sier Iselin.
Foto: Victoria Moen Tóth
Jeg elsker å jakte, men det krever mye av meg. Det krever mye planlegging energimessig og jeg prøver alltid å tenke energiøkonomisering når jeg gjør ting. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har strittet i mot kroppen sine ønsker dette året for å dra på alle jaktene overhode mulig, men det har jeg fått svidd for i ettertid. Jeg hadde en rundtur i sommer hvor jeg kjørte nord, sør, øst og vest, tur-retur. 422 mil og 64 timer bak rattet i landcruiseren la jeg bak meg, og det er den beste sommeren jeg har hatt. Drit sliten, kroppen hadde et verk uten like – men så lykkelig!
Den dag i dag tror jeg ikke jeg hadde vært den samme uten sykdommen. Jeg tror heller ikke at jeg hadde vært i den livssituasjonen jeg er i dag og jeg kan si med sikkerhet at jeg heller ikke hadde møtt de menneskene jeg har lært å kjenne.
Jakt og friluftsliv har ikke bare gitt meg nye, fine mennesker i livet mitt, det har gitt meg en ekstrem livsglede. Jeg opplever naturen helt annerledes enn det jeg gjorde før, hvordan det føles å trekke inne frisk luft. Dyrene i skogen og hvordan naturen fungerer på den måten.
Det siste året har vært ekstremt lærerikt og jeg ville ikke byttet det ut med noe. Alt i fra å planlegge jaktturer, til å ta opp selvskutt kjøtt fra fryseren, det er helt utrolig.
Det har gitt meg samhold og tilhørighet hos en gruppe mennesker med samme lidenskap, hvor alle prater like lidenskapelig om jaktturene sine. Det har gitt meg forskjellige synspunkter, glede og mye sosialt samvær.
Nå kjenner jeg meg selv igjen, og tryggheten er kommet tilbake. Jeg vet nå hvilke verdier jeg har, og det føles utrolig godt.
Hvem skulle trodd at to bokstaver i en journal skulle gi meg det livet jeg har i dag.
Jeg har en familie som er støttende, kjærlig og veldig hjelpsom. Jeg har både gamle og nye venner som jeg virkelig setter pris på og som jeg ikke ville vært foruten. Det er da man begynner å tenke på hvordan tilfeldigheter snur om livet til det positive igjen. Det kunne vært så mye verre, jeg kunne ha vært så mye sykere enn det jeg er, jeg er jo kjempe heldig, forteller Iselin til Jegeravisen.no
Hell i uhell, rett og slett avslutter hun.
Det står stor respekt over at hun står frem og forteller historien sin på denne måten. Det bør være til inspirasjon for mange mennesker. Vi heier på deg Iselin og takker for at du delte innlegget med Jegeravisen.no.
Iselin Herland kan du følge følge på hennes Instagram
Mer om MS kan du lese om HER
Har du en jakthistorie? Ikke glem å tips oss via sosiale medier eller via e-post: post@jegeravisen.no
