Det er den 14 juni i 2006, og klokken er så vidt passert syv på morgenen. Det ser ut til å bli en fin dag, med solskinn og sommervarme. En 16 åring på klassetur, har sammen med 2 andre fra klassen valgt å gjøre noe ekstremt.

Tekst og foto: Steffen Johansen

Jeg ble allerede som ung en ivrig jeger og friluftsmann. Når det ble helg, og mine venner dro på fest, tok jeg med våre irsksettere ut til der som jeg alltid hadde det best, i fjellet eller i de dype trønderske skoger. Som odelsgutt ble det mye jobbing, så det å få nyte frisk luft sammen med rypesteggen, eller annet vilt, var noe som virkelig fikk ladet batteriene mine.

Så tilbake til juni 2006. Vi hadde den siste uken gjennomført et kurs i fallskjermhopping, ett såkalt AFF-kurs(Accelerated Freefall Course). Kurset ble arrangert av Oslo fallskjermklubb, og ble holdt på Rena. Gjennom en uke hadde vi terpet og drillet på det meste. Ingen ting skulle overlates til tilfeldighetene.

Flyet tok av, og jeg var klar for en stor opplevelse. Ut av flyet, med en instruktør på hver side, fløy jeg gjennom luften som en fugl. Hoppet var fantastisk, og det gikk veldig bra. Når jeg landet gikk det derimot verre. Jeg snublet, og falt med ryggen mot en tømmerknute på et gammelt tømmerhus.

Alt ble svart, jeg hørte bare en stemme som sa; Steffen, ligg helt stille, hjelpen er på vei.

Da begynte det etter hvert å svirre noen tanker i hodet, hva har egentlig skjedd med meg. Lyden av et helikopter som nærmer seg, forsterker den uroen jeg har over hva det kan være som har skjedd.

Det neste jeg kjente var en kald saks i nakken. De begynte å klippe av meg klærne. Så ble alt mørkt igjen. Det neste jeg så var en lege fra Norsk Luftambulanse. Jeg lå da på en båre inne i helikopteret. Jeg ble så flydd til Ullevål sykehus for behandling. Jeg var bare delvis bevisst.

På Ullevål sykehus ble det konstatert brudd i skulderbladet, rift i milten, og et stygt brudd i ryggen.

De nærmeste dagene ble jeg operert flere ganger, og ble lagt i kunstig koma i 2 uker.

Etter noen uker med intensivbehandling i Oslo, ble jeg overflyttet til St.Olav i Trondheim for videre intensivbehandling. Etter hvert kom jeg mer og mer til meg selv. Da kom også erkjennelsen, og tunge tanker rundt det at jeg ikke kom til å kunne gå noe mer i resten av mitt liv.

Det ble mange uker på forskjellige avdelinger på St.Olav i Trondheim. Når kroppen begynte å respondere, måtte det trenes, og mye måtte læres inn på nytt. Bare det å kunne få på seg klær ble en ny utfording. En skulle så lære å forflytte seg, og lære seg å kunne bruke en rullestol. Det ble mange og lange dager med læring og trening, for at jeg i fremtiden skulle få et godt liv.

Utpå høsten fikk jeg permisjon fra sykehuset. Jeg fikk dra hjem til Namdalen for å være med på elgjakt. Det ble 3 dager i skogen, uten elg, men frisk luft og positive opplevelser, som ga batteriene nytt liv, før jeg skulle tilbake til Trondheim for å fortsette treningen.

Første desember samme år, ble jeg utskrevet sykehuset. En gledens dag, men også veldig skremmende. Nå skulle jeg bort fra de trygge omgivelsene med sykepleiere, leger, ergoterapeuter og fysioterapeuter. Jeg hadde blitt godt vant med dette teamet, som alle ga meg den tryggheten jeg trengte for å komme meg tilbake til en normal hverdag. Alt jeg hadde der var pakket ned, det var ingen vei tilbake, jeg måtte ut på egne ben.

De neste årene ble full av både oppturer og nedturer. Det er i nedturene man blir sterkere, det har jeg virkelig fått erfare. Det ble så flere år med skolegang. Jeg fullførte både byggfag og anleggsteknikk, og det gikk også bra med 2 år som lærling som sjåfør på hjullaster.

Livet mitt som jeger ble egentlig ikke endret på noen måte da jeg skadet meg. Lysten til å komme meg ut på jakt ble heller forsterket. Vi vet ikke hva morgendagen bringer, så vi må nyte livet når vi kan. Jeg måtte dog tidlig erkjenne at jakt etter rype eller tiur med hund – det toget hadde gått for min del.

Nå skal det sies at jeg har vært på rypejakt noen få ganger. Det er fantastisk når jeg som er lenket til rullestolen, kan bli med min far og hans 3 irsksettere på tur etter rypa. Dette løser jeg med en spesialrigget ATV.

Terrengen er et kjøretøy med hydraulisk drift på alle 4 hjulene, og som har en fantastisk fremkommelighet. Dette gjør at jeg i dag kan drive med det meste innen jakt og annet friluftsliv.

Det skal sies, at jeg hadde drømmer om et slikt kjøretøy allerede under den perioden jeg lå på nevrointensiven i Trondheim. Familien min ble overasket over at jeg fortsatt i hele tatt hadde tanker om et aktivt friluftsliv.

Etter endt lærlingperiode, erkjente jeg at det å være sjåfør på maskin ble for hardt for min kropp. Jeg måtte da finne meg en ny jobb. Det ble en jobb på et delelager, en jobb som jeg hadde i de neste 5 årene.

I denne perioden hadde jeg en drøm, jeg ville så gjerne jobbe med det jeg alltid gjorde mye av før ulykken. Jeg ville jobbe med jakt og friluftsliv.

Jeg startet etter hvert firmaet Jakt og Friluftsliv. Dette ble min måte å få jobbe med det jeg alltid har elsket; naturen og jakta. Jakt og Friluftsliv var drømmen som ble virkelighet. Nå kunne jeg endelig jobbe med noe som jeg alltid har drømt om.

Nå sitter jeg her som 32 åring, og ser tilbake på en reise som har bestått av mange tårer og mange gleder. Men det er som sakt i motbakke man blir sterkere, og ingen ting skal knekke meg uansett. 

Så mitt motto er: Alt er mulig, det tar bare litt lengre tid. Ta vare på vær dag du får, for du vet aldri når alt kan bli snudd opp ned! 

ANBEFALT FOR DEG