Mikkelsbu mandag 16.01.2019 – min første rødrev over 10 kilo!

Jordekantene saumfares med håndkikkerten. Klokken er passert midnatt, og den gjenstridige mikkelfanten som jeg har sett en del ganger nå, kan kanskje snart vise seg, der den vanligvis kommer tassende oppover jordet fra bygda. Den var her sist natt også, men da ikke før kl. 04 på natten. Den har samme entrè hver gang, alltid i steg, alltid gående på sin selvsikre måte. Men alltid i god tid etter at gatelysene er avslått for kvelden.

Tekst og bilder / stillbilder fra: Gordon Fjeld / VideoClip

Denne reven slår aldri over i lett trav, eller svinser litt rundt, som rever vanligvis har for vane. Og hver gang jeg har observert den, bruker den de laveste søkkene nede i jordet for å komme seg opp til skogkanten lengst unna bebyggelsen, så usett som råd er. Alltid benytter reven den mørkeste ruten over jordet, der gjenskinn fra åtebelysningen ikke treffer den røde pelsen.

Sist natt brukte reven lang tid i skogen til venstre for åtebua, der fotefarene etter den fortalte alt. Den er tydeligvis vant til å finne pellets fra åta inne blandt granstammene, der kråkefugl har mistet godbitene de har tatt med opp i trærne. Skjæra har jeg sett her på dagtid, og den finner matbiter som den hamstrer, og gjemmer unna på de merkeligste steder. Den stikker pellets innmed trestammer, gjerdestolper, og alle tenkelige steder. Til og med under Mikkelsbu flyr den, og legger igjen sitt matforråd under planker og treplater. Og denne reven, i likhet med mange andre artsfrender, har funnet ut at det lønner seg å tråle granskogen inntil jordet systematisk etter disse godbitene.

Les også; Hvordan drive vinterjakt etter rødreven

Der inne under barhengets lune skjul, er det ikke en kvadratmeter som ikke mikkel har tråkket opp. Skjærefrøkna skulle bare visst hva hun driver med! Denne småfrekke fuglen sørger for at mikkel slipper å gå ut på den store åpne og opplyste flata ved reveåta for å finne litt mat. Hamstringen har sørget for at denne reven fremdeles lever et godt liv i det skjulte. For denne rødpelsen er skeptisk til å nærme seg åta, selv om det lukter både rev og god mat der ute.

Sist natt var den igjen innom barskogen til venstre for meg, og jeg så den i korte glimt mellom trærne. Et par ganger var den noen få meter inne på jordet, men da bak en liten forhøyning i terrenget. Hodet og bare øvre del av ryggen var synlig noen få sekunder, før den snudde og kom seg tilbake i trygghet mellom granstammene. Jeg hadde vel egentlig innsett at å få filmet denne reven ville by på store utfordringer, da den kun hadde vist seg i korte glimt i de mørkeste partiene av jordekanten helt til venstre for bua. At dette ikke var noen ungrev, var i alle fall helt sikkert.

Der jeg satt nå i Mikkelsbu på saueskinnet mitt, hadde jeg bestemt meg for at det skulle smelle ved første anledning. Denne reven ville nok ikke ville by på så mange skuddsjanser, forsiktig som den var. Å filme den var nærmest umulig, selv om jeg fikk en kort sekvens med den natta før, da den for ned igjen mot bygda, etter å ha spist seg litt mindre sulten på skjærefrøknas pelletshamstring inne mellom granleggene.

Jeg satt med fingeren klar på avtrekkeren da den forsvant over den nederste delen av lyskjeglen, men uten at den bremset på framdriften. Alder og erfaring henger sammen, tenkte jeg, mens gummien fra okularene på kikkerten klistret seg til huden i overkant av øyelokkene.

Sist natt satt jeg også slik. Opp og ned med kikkerten hele tiden. Det samme gjentar seg nå, og jeg kjenner at jeg blir halvsår i huden rundt øynene, og føler at jeg nesten går inn i et bevegelsesmønster som kan sammelignes med en robot! Men plutselig, da det er gått en halvtime, beveger en mørk skygge seg der nede i jordet. Der er´n!! Jo, det må jo være den? Nei, det er ikke noen flue som krabber over vinduet mitt.

Opp igjen med kikkerten, og der kommer den mørke skyggen videre oppover jordet mot venstre. Joda, i den samme ruta, med det samme selvsikre ganglaget, svært målbevisst og retningsbestemt. Og den glir langsomt bak en kul nede på jordet, med kurs for skogkanten. Jeg vet hva som skjer videre. Den skal inn i skogen, og komme opp mot meg i en halvsirkel, men i godt skjul uten at den skal oppdages. Og der inne blant granene 50-80 meter fra meg, kommer den til å tråle området etter pellets. Det er med en kjennbar økende puls jeg slår på kameraer, og aktiverer rødpunken på riflekikkerten. Den er justert til å gløde veldig svakt, for på området der jeg eventuelt vil få en skuddmulighet, er det ikke mye lys. Og en eventuell skuddmulighet vil nok være svært begrenset i tid.

Å begynne å justere styrken på rødpunkten mens reven er i kikkerten, vil jeg nok ikke få tid til.
Vinduet åpnes rolig, og reveskinnet jeg bruker som underlag i vinduskarmen, legges lydløst på plass.
Rifla lirkes forsiktig ut gjennom gluggen og legges klar i vindusåpningen. Åtejaktpulsen har atter en gang tatt bolig i kroppen, og gir en slags sitrende følelse i skjæringen mellom spenning og lykke! Hva gjør mikkel nå? Vil reven dukke opp om 2 minutter, eller om 2 timer?

Det er det som gjør denne jakta så ulidelig spennende, der tankene veksler mellom flere scenarioer av handlingsalternativer. Jeg gjør meg klar for alt egentlig, men ser liksom for meg at reven kommer glidende ut på jordet og ut i lyset etter 3 minutter, der den stiller seg med bredsiden til. Og slafsende på hundepellets, bare står den der og venter på et velrettet bogskudd på 50 meters hold. Det er det jeg vil ha på minnbrikken i Sony-kameraet som står klart i standby på min venstre side! Men det er jo så klart ønsketenking, og får bekreftelsen på det etter mange minutter med intens speiding langs skogkanten til venstre, både med og uten kikkert.

Det går en halvtime, men det er ingen ting som tilsier at det er rev i nærheten i det hele tatt. Pulsen har gått ned for lengst, men jeg sitter fortsatt i samme stilling, og er parat for alt det som denne krabaten har å tilby av påfunn i den kjølige vinternatten. Jeg legger fra meg kikkerten et øyeblikk, og legger hendene mellom lårene for å få igjen litt varme, slik at jeg kan håndtere kamera og rifle med god førlighet hvis noe skulle skje.

Plutselig er det en mørk flekk ved gjerdet som omkranser gårdsdammen på venstresiden av Mikkelsbu, en mørk flekk som ikke hører hjemme der, og som ”radaren” fanger opp umiddelbart. Der står jammen mikkel og ser rett mot meg, dønn i ro, og med sansene tydelig i full aktivitet. Jeg vet at reven ikke kan se meg, da den blir ganske blendet av 80 watts led-lampen på låveveggen, selv om reven er langt til siden for meg. Forsiktig tar jeg opp hendene, og vinkler kameraet mot reven. Nesten med det samme snur rødpelsen seg elegant, ja nesten litt nonchalant, sakte rundt, og går tilbake rundt hjørnet på gjerdet, og forsvinner i retning skogen.

Pulsen er kommet tilbake! Nytt drivstoff, ny giv, action nok til å holde ut i samme posisjon minst en halvtime til! Jeg fikk satt i gang kameraet, og fikk filmet den noen sekunder før den forsvant. Minuttene som følger utarter seg til å bli en berg- og dalbane mellom tro og tvil. Oppdaget reven at jeg var der? Den var kun 30 meter unna, men noe gjorde at den snudde baken i mot meg etter å ha snust etter godbiter i snøen. Den hvite haletippen vinket forrædersk mot meg som et slags ”avskjed på grått papir” der den ble oppslukt av den mørke skogen! Denne er lei! Denne er vrang, den er sky, den er forsiktig med alt den foretar seg! Den skal gå i ett med alt omkring seg, ikke røpe sitt nærvær. Jeg er helt overbevist om at den ikke hadde hørt en eneste lyd fra meg. Ei heller fikk den vær av meg, da vinden kommer fra nord.

Nå følges skogkanten intenst, i den grad det er mulig. For å ha kontroll, må jeg feste blikket på de mørke granene, for å kunne oppdage bevegelser på den snødekte marka under. Men å komme til skudd på denne måten tar tid. Den svarte natthimmelen gjør at jeg enten må bruke håndkikkerten, eller sitte parat med Howaen og ha kontroll gjennom Docter-kikkerten på rifla. Jeg velger det siste.

Denne jaktsituasjonen får jeg ikke filmet uansett, altfor mørkt der borte i skogkanten, og jeg har innsett at jeg må skyte ved første mulighet. Med ett ser jeg revelabber som beveger seg bortover snøen, men kroppen er nesten ikke synlig på grunn av den mørke granskogen bak. Jeg ser at den vender rundt, kan skimte den hvite halsen og bringa, og så er den atter slukt opp av granstammer og barheng. Jaktrusen kribler i kroppen, hjertefrekvensen er upåklagelig, og jeg kjenner knapt at jeg er like nedkjølt igjen. Hodet mitt hopper opp og ned mellom overblikk med øynene, og sikten gjennom riflekikkerten, der den duse rødprikken leter etter bevegelser i overgangen mellom skog og jordekant.

Jeg har gjort den feilen før, at jeg har glemt at overblikket over jaktsituasjonen er minst like viktig. Særlig slik som nå, man aner ikke hvor reven dukker opp neste gang. Igjen ser jeg bevegelser, men nå litt lenger nede i jordekanten. Øynene ned til okularet igjen, og det jeg får med meg er kun en revehale mot snø, som igjen forsvinner inn i mørket. Tydeligvis tråler reven systematisk hele skogsområdet etter ”smuler fra de bevingedes bord”, men er også utpå jordekanten i korte øyeblikk. Det er der jeg må holde fokus!

Les også: Anette Dahl skjøt villsvin på over 200kg!

Plutselig oppdager jeg at en mørk skygge igjen har dukket opp i synsfeltet, men nå enda lenger unna. Der er den igjen! Mikkel trår enda noen skritt fremover med høyresiden mot meg. Og nå ser jeg kroppens fulle lengde mot hvit bakgrunn, men ikke beina, fordi den er bak en liten forhøyning. Revens hode ser jeg ikke, da den tydeligvis har snuten nedpå den snødekte marka. Men nå står reven i ro, og jeg legger rødprikken der jeg mener det optimale treffpunktet befinner seg.

Så skjer det jeg håper på. Reven løfter hodet og kikker lyttende nedover mot bygda. Bekreftelsen på det optimale treffpunktet kom da revehodet og nakken ble synlig, og jeg trengte ingen justering. En kald pekefinger med noenlunde førlighet, lå allerede mot avtrekkeren med et visst press.
Skuddet kom et halvt sekund etterpå … ”tsji-bopp”.
Nosler Varmageddon kula i 40 grain skjærer gjennom lufta, og revebogen mottar granaten som kommer med 1.130 m/sek. Et slags hest bjeff kom fra revens strupe i det energien fra kula presset all luft ut av revekroppen, som slås rett ned i snøen umiddelbart. To sekunder senere skimtes en revehale som peker rett opp bak den lille forhøyningen på jordekanten, før den siger sakte ned og blir usynlig. Fulltreff anvist! Det er helt stille.

Alt jeg kan se er en snøflate, ingen mørk skygge skimtes. Men jeg vet at granaten fant vegen til revens ”motorrom”. Kula gir en så lynrask og effektiv avliving, at reven aldri fikk oppleve sin egen død!

Det sitrer i kroppen, og med blikket stivt festet på området der jeg vet mikkel ligger skjult, drar jeg Howaen inn igjen fra gluggeåpningen, og trekker ut tomhylsa fra kammeret. Lukten av nybrent krutt forsterker stemningen enda ett hakk, men forventningen og spenningen er slettes ikke over enda! Hva slags rev har jeg skutt? Mine opplevelser med denne skapningen sier meg at det ikke er noen ungrev akkurat, og den så forholdsvis firkantet ut i formen. Men jeg kunne heller ikke si at den så stor ut egentlig. Men atferden fortalte vel det meste.

Kameraer slås av, og rifla legges tilbake på benken ved siden av meg. Det ble ikke noe skuddscene på minnebrikka denne natten gitt, men du verden for en spennende jaktopplevelse. Pipa hentes ned fra vegghylla, stappes med en halv neve Mac Barens. Det knirker i døra da jeg går ut i den kalde stjernenatten for å nyte stemningen. Hele scenarioet spilles av igjen opptil flere ganger på netthinna, og en pipestapp har sjelden smakt så godt som den gjorde nå. Men det hjelper jo på at pipa er nyrenset også da!

Med en viss spenning og forventning spenner jeg på meg trugene, og begynner å gå nedover mot der reven stod da det smalt. På veg ned dit, ser jeg revespor over alt i kantvegetasjon, og inne mellom de grove granene bakenfor. Både delvis igjensnødde fra sist natt, og ferske spor.

Mot toppen av forhøyningen på jordet, ser jeg i lyset av hodelykta en rev som ligger få meter inne på jordet fra skogkanten. Der den ligger ser den ut som en ordinær rev, men etter hvert som jeg kommer nærmere, ser jeg at den er av en viss størrelse, ganske velbygget i formen, og med en grov nakke, og det er litt lang avstand mellom ørene. Mikkel ligger der i den hvite nysnøen på sin høyre side, En liten splint av et kobberfragment fra kula har slått igjennom revekroppen, men kun et par bloddråper er synlige sammen med en liten dott med grå underull som ligger igjen på snøen en meter nedenfor reven.

Jeg vender reven rundt på andre siden. Og ikke overraskende får jeg bekreftelsen på at det er en real hannrev. Det er ingen synlige merker etter innslaget fra kula. I realiteten null skinnskader, heldigvis. For denne reven hadde flott pels, og blir klassifisert som ”flåbar” umiddelbart.


”Du ga meg litt kamp og spenning du gutt”, tenker jeg der jeg sitter ved siden av den store fine rødreven med den vakre pelsen, de flotte linjene, og alle detaljene i form, farge og uttrykk.

Jeg klarer aldri å ikke la meg fascinere av disse flotte dyrene, og det er alltid med en viss ærbødighet jeg henter inn nattens bytte etter en avsluttet åtejaktnatt! Reven som art er interessant, dens biologi, reven som art i den økologiske sammenheng, og verdien av reveskinnene som utgjør en fantastisk naturressurs til både pynt og kledning. At man gjennom denne jakta også kan redusere noe av dødeligheten på andre småviltarter, er jo også en bonus. Kan nok hende at denne har forsynt seg av noen rådyrkillinger eller skogsfuglegg på forsomrene.

Denne flotte hannreven som ligger her foran meg, er den mest tilpasningsdyktige arten vi har i norsk fauna. Og en reproduksjonsrate som er helt enorm, kjønnsmoden i sitt første leveår, og tisper får 5-6 hvalper allerede første leveåret. Og det er faktisk vi mennesker som har lagt forholdene til rette for at reven opptrer i så stort antall som den gjør. Det har skjedd gjennom vår arealbruk, via landbruket, skogbruket, og ikke minst gjennom vårt forbruk og avfallshåndtering, eller mangel på nettopp sådant. Gjennom revejakta minsker vi også muligheten for sykdomsutbrudd i revebestanden. En for høy revetetthet fører til økt stress og konkurranse i bestanden, som igjen øker faren for nye utbrudd av reveskabb, noe som for alle smittede individer betyr en lang og pinefull død.
”Skyt revebestanden frisk!”, lyder et mye brukt uttrykk.
Og det er ganske riktig, selv om det kanskje høres noe merkelig ut for mange.

Den store og flotte reven som ligger her på snøen ved siden av meg, er i alle fall frisk! Jeg tar rundt bakbeina på mikkel, og løfter den opp. Umiddelbart kjenner jeg at den ikke er noen lettvekter, eller noe ”vanlig” rev på 5,5-7 kilo, nei.

På de 80 meterne opp til jaktbua, må jeg faktisk bytte hånd når jeg skal bære reven, og den kjennes tyngre og tyngre ut på turen opp til Mikkelsbu. Joda, jeg har ei digital vekt som skal være ganske nøyaktig inne i bua.

Hannreven henges på buveggen, mens jeg leter fram vekta. En del blod har forlatt revekroppens snute under fraktingen til jaktbua, og den tiden den hang på veggen før den ble hengt på vekta. Og da får jeg visshet i det som ante meg, at dette kunne være den største reven jeg har skutt til nå.
For mange år siden skjøt jeg en hannrev på 9,7 kilo.
Men denne hannen som henger her nå, viser 10,03 kilo! Jeg kan ikke annet enn å smile bredt. Dette er ny vektrekord på rødrev for min del! Det er langt mellom så store rever, og jeg har felt bortimot 300 rødrever, og dette er altså den første som overstiger 10 kilo.

Aldersbedømmelse av rødrev er vanskelig, men en rødrev i naturen blir sjelden mer enn 4-5 år. Størrelse og vekt vil ikke alltid ha direkte sammenheng med alder. Livsmiljø og tilgang på diverse varianter av føde er nok enda viktigere. Denne hannrevens tannsett var intakt, og ganske hvite og fine. Huggtennene var grove, men med en viss grad av slitasje, og ikke så spisse som de nok en gang hadde vært. Sannsynligvis kan denne 10 kilos hannreven være 3 år. Og den kunne nok levd ett år eller to til, om den ikke hadde glemt å være forsiktig nok i sitt matsøk ved Mikkelsbu.

En fantastisk jaktnatt!
– Gordon Fjeld

ANBEFALT FOR DEG

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.