søndag, juli 14, 2024

MITT LIVS ELGOKSE

Før soloppgangen ble synlig i øst, var jeg på post i ett av jakttårnene til elglaget. Tanken var at jeg skulle se om jeg fikk mulighet til å felle kviga som jeg har sett i det området 3-4 ganger de siste dagene.

Tekst og foto: Gordon Fjeld / Videoclip

Med ett ungdyr og en okse igjen på kvota, var det kviga som var målet denne morgenen. Vi hadde både under- og før jakta, observert en del yngre okser, men vi var enige på laget om at det ikke skulle felles noe «småokser» foreløpig, da det fremdeles var lenge igjen av jakta. Noen av disse hadde allerede presentert seg fint for skudd for meg, men det fikk holde med å filme dem.

Når det i tillegg er blitt observert storokser i- og rundt vårt jaktområde, var jo prioriteringen ganske grei.

Sittende i jakttårnet med det gryende dagslyset stadig økende, sjekker jeg kameraer og vinkler, og ser for meg potensielle situasjoner og hvor kviga vil dukke opp i morgenlyset. Altså en ren posteringsjakt med «största möjliga tyssnad», og ikke noe bruk av løshund i dag.

Dagslyset kommer, og med det, også kviga. Hun kommer over den store hogstflaten til høyre for meg. Hun kikker seg stadig tilbake, men er i godt driv nedover mot øst, dreier litt mot nord, og forsvinner inn i granplantefeltet nedenfor meg. Vanligvis går hun rolig og beiter, men nå hadde hun ikke roen i kroppen. Noen sekunder senere blir hun synlig på rundt 150 meters hold, men bare i et kort øyeblikk innimellom grønt barheng. Så blir hun borte igjen i nordlig retning, men nå bak mye vegetasjon, og jeg ser henne kun i korte glimt der hun haster i retning elva. Og hakk i hæl med henne kommer også ei elgku med en kalv.

Kviga jeg var ute etter kom gjennom ungskogen, men var delvis dekket av vegetasjon, og noe urolig.

I samme øyeblikk hører jeg noen korte grynt til høyre for meg, en ganske så umiskjennelig lyd. Jeg vrir meg rundt, – og der over samme hogstflaten som kviga dukket opp, kommer en okse i samme klauvløypa. Hodet, med en flott hodepryd, henger ned mot marka, en skogbunn som er fylt med knallrøde tyttebær og smyle. Han stopper opp, og hever hodet mens det kommer et par korte «gart», – lyttende og med all oppmerksomhet rettet mot området kviga og kua med kalven forsvant.

Ganske så raskt ser jeg at dette ikke er noen «småokse», og lettere overrasket over synet, får jeg satt i gang kameraene.

Oksen senker hodet og tar opp igjen sporet etter kviga, lett travende nedover mot nedre del av hogstfata med enkelte frøtrær av furu. Der nede er han litt i villede, traver litt frem- og tilbake, med mulen i marka. Atferden minner meg om ei harabikkje som har mistet sporet etter «pus»! Kaster litt hit og dit, mens den flotte hodepryden subber borti smyleaks og baret på smågraner. Et par grynt kommer på nytt der den stopper opp noen få sekunder, men da delvis dekket av et lite kratt med gråor. Vegetasjonen redder oksens liv i denne situasjonen, der jeg har den fint i kikkertsiktet. Men oksens vitale organer er dekket.

Her kommer oksen med mulen nede i smyle og tyttebærlyng for å få med seg alle dufter.

Det virker som «skogens konge» har mistet duftsporet av sin utvalgte, der den fortsetter sin frierferd inn i granplantefeltet og forsvinner noen sekunder. Jeg skifter raskt plassering og stilling, og vinkler oversiktskameraet mot venstre, og mot samme området som kviga gikk gjennom.

Ikke lenge etter glir oksen fram fra barmassene som en ånd ut av en fillehaug, og blir stående helt i ro en liten stund med blikket søkende over området foran seg. Avstanden er ca 120 meter, men oksen er skrådd litt mot meg. Skudd i denne situasjonen er ikke aktuelt for min del, selv om en 150 grains Barnes TTSX sikkert hadde gjort «vei i vellinga». Aller helst vil jeg ha rene sideskudd på elg som ikke allerede er påskutt.

Oksen glir fremover igjen, og ned mot flata i øst, og går over i det elegante travet som kun elger kan prestere. Der ser jeg kun ryggen, tydelig med mulen lavt for å få så mye informasjon og eimer av godlukt som mulig. Dufter som får feromonene i kroppen til å kortslutte det meste av vanlig atferd, og selv «skogens konge» kan bli en tanke uberegnelig da!

Oksen dukker stadig opp i siktet, men helt uaktuelt å avfyre noe skudd, og snart er den oppslukt av granskogbeltet på brinken nedunder meg. Plutselig får jeg et glimt av den, der den faktisk er på veg opp mot mitt høydedrag, men ser den kun i et par korte glimt.

Av en eller annen grunn vil den opp i terrenget, sannsynligvis for å få mer oversikt over omgivelsene. Og der dukker den med ett opp igjen mellom barheng, og nå på bare 80-90 meters avstand. Jeg har den i kikkertsiktet, der den har stoppet opp mens den gir fra seg et par nye grynt.

Vitale organer er synlige nå, men jeg har ikke full kontroll på hele dyret. En grankvist like ved oksen er også farlig nær siktepunktet, så skudd holdes tilbake. 20-30 meter lenger fremme på oksens «kjærlighetssti» og fremrykkingsrute, er det ei ganske åpen glenne på 12-15 meter. Håpet er at den skal komme ut av krattet akkurat på det stedet på rundt 80 meter, og da er elgoksen i åpent lende. Kameraet på stativ justeres til det området, mens kameraet på rifla går non-stop. Jeg har funnet en god stilling mens pulsen merkbart økes. Nå blir det alvor!

Som jeg håper på, så glimtes bevegelser inne i skogkrattet i den retningen jeg håper, mot venstre og mot «dødens åpning». Browningen er avsikret, og gjennom kikkertsiktet har jeg full kontroll på elgen hvis den kommer dit jeg ønsker den. Tanker farer gjennom hodet. Hva har du lært av lignende situasjoner tidligere? Jo, å rope på elgen tidlig nok, slik at den stopper akkurat der den skal. Det tar «en kroppslengde» i elgens vanlige ganglag, stort sett. Hvis den stopper i det hele tatt da, men som regel reagerer den på tilrop.

En mørk skygge glir ut mot skogsåpningen, men stort sett er kun hodet og det meste av geviret synlig. Ingen hensikt å begynne å prøve å telle takker nå akkurat. 5-6 sekunder tar det før den rusler nonchalant ut i åpningen, kun omgitt at litt småbjørk og noen få unggraner. Den siger fremover i rolig gange, og rødprikken ligger godt litt oppe i lungeregionen, der jeg sitter i god overhøyde med oksens venstre side mot meg.

«Hoi!!» Oksen går to skritt før den stopper opp og kikker mot tårnet. Sekundet etter går skuddet, og oksen får ett rykk gjennom kroppen, og tegner tydelig for treff. Den kaster seg litt haltende til siden, og går et par skritt, før den stopper opp med høyre side skrått fra meg, litt stiv i kroppen.

Nytt skudd går, og kula slår inn høyt oppe i høyre lunge, for så å slå videre ned diagonalt gjennom venstre. Gjennom innslagshullet etter kula, pumpes lys damp fra oksens lunger opp i luften som fra skorsteinen på et damplokomotiv. Elgen kaster seg fremover og stuper ned mot bakken så torv og kvist kastes opp i luften, men sparker seg opp igjen i samme stund, og hopper stivt på tre bein i en halvsirkel mot høyre, mens venstre frambein henger slapt ned fra bogen. I sin dødsdans forsvinner oksen bak noe bjørkekratt lenger unna til høyre, men farten forteller meg at oksen ikke akkurat er i god form! Oksen kjente et par slag i siden, for så å bli litt nummen og ør, og mistet bevisstheten sekunder senere på sin siste ferd mot øst.

Jeg blir sittende dønn i ro, frosset i samme stilling som da skuddene forlot BAR´en. I stillheten etter skuddene kan jeg høre kvist som knekker, mye kvist, og alt på samme sted. En god lyd for en som sitter 5 meter over bakken, med kruttrøyken fortsatt sivende ut fra munningen på rifla.

Ja, hva skal men si? Joda, det kjente ordtaket om at «på jakt kan alt skje!», det stemmer! Hadde ikke okse i tankene i det hele tatt i dag, da sannsynligheten for at noe slikt som dette kunne hende, betraktet jeg som mikroskopisk. For slike store «karer» er noen luringer, og har vært ute en vinternatt før, for ikke å si jakthøst! De «freder» ofte seg selv, gjennom sin kløkt, erfaringer, og meget godt utviklede sanser.

Hva jeg føler? Beruselse av flere varianter, kan man godt si! Samtidig et slags stundens alvor, en viss høytidsstemning, tid for litt ettertanke og takknemlighet for at man blir skjenket slike fantastiske opplevelser. Og alt jaktvilt har for meg like stor verdi, alle jaktopplevelser verdsetter jeg like høyt.

Å få felle en storokse er det ikke alle elgjegere som får oppleve, kanskje de fleste av dem gjør aldri det gjennom et helt jegerliv. Selv om jeg ikke akkurat er noen «troféjeger», så er det med en viss respekt, ærbødighet og ubeskrivelig lykke jeg setter meg på kne ved siden av min «skogens konge» og teller 14 takker. Den ligger der stor og tung mellom ei irrgrønn unggran og en halvråtten grå granstubbe, mellom nytt liv og død, mellom starten og slutten!

Skovlene på oksen er krydret med gult bjørkeløv og barnåler, og pynter opp det kastanjebrune geviret på naturens egne premisser etter ei regntung natt.

En sjelden jaktopplevelse er blitt skjenket meg, og elgoksen får en «takk for tilliten» fra en høytidsstemt jeger.

Og for meg er dette en «storokse», i alle fall i min jegerverden!

Turen ut av terrenget med elgoksen tok sin tid, men med en snerten traktor og vinsj, og med hjelp av andre på jaktlaget, gikk dette ganske greit. Kupert terreng og svært så blokkrik mark er ikke den aller mest ønskelige terrengtypen når man skal frakte en del hundre kilo til nærmeste bilvei. Men slike utfordringer er en del av «pakka». For når elgen er skutt, – det er da jobben begynner!

Oksen hadde en slaktevekt på 248 kilo etter å ha hengt i 5 døgn.

Jeg er fristet til å bruke uttrykket som vi benytter i jaktlaget vårt, når noen lurer på størrelsen på en elg som er blitt observert:

«Jo, den var større enn en fyrstikkeske, men mindre enn en lastebil!».

Vi i Jegeravisen gratulerer med fin okse, og håper filmen av denne opplevelsen blir å finne på VideoClip.

ANBEFALT FOR DEG

Relevant

- Advertisement -

Siste artikkler