Tekst og foto av Elisabeth Kristin Målvatn


Sammen med to av havets sønner, dro jeg utover mot øygruppene på Helgelandskysten for å jakte havets storvilt; sel.

Jeg hadde knapt nok sett sel tidligere og hadde små forhåpninger om å lykkes med jakta. Jeg hadde forberedt meg så godt som en fjellpike kan forberede seg på havet.

Skrevet av: Elisabeth Kristin Målvatn // Instagram @fjellpiken

Bestått skyteprøve for storvilt, jakttillatelse på kystsel i Nordland, grunneiers tillatelse, forsikret meg om at selkvoten ikke var full og klikktrent med kontrollerte nappavtrekk.

Vi hadde planlagt jakta i god tid og avsatt datoen. Seljakt er svært avhengig av godt vær, blant annet fordi det bokstavelig talt er livsfarlig å ferdes i båt når havgudene er sinte. Været var sånn passe, fint nok til å jakte i forsvarlighet, men også så dårlig at vi kom til å fryse.
Bølgene ble hvitere desto lengre ut på havet vi kjørte. Båtens front slo opp og ned mot bølgene. Iblant slo slagene pusten ut av meg, og ryggvirvlene trykket seg smertefullt sammen for hvert slag. Etter en båttur som føltes uendelig lang, kom vi endelig frem til de små øygruppene.


“Her et sted kan vi finne sel”, lød det fra den ene jaktkompisen min. “Er du klar?”. Det begynte å kile i kroppen, jeg smilte og bekreftet. “Ser vi sel blir du satt på land for å skyte. Når jeg sier ‘hopp’ må du ikke nøle selv om det ser langt ut. Du må hoppe.”


Det gikk lang tid uten at vi så noe til selen. Vi ventet på endringer i tidevannet, da steinkobbens aktivitetsnivå lar seg styre av dette. Med blikket i håndkikkerten, finkjemmet vi det majestetiske landskapet som bestod av holmer, skjær og vilt hav. Mens vi ventet ble jeg trent på å bedømme avstand til havs. Med godt mot, anslo jeg avstanden til nærmeste holme å være 200 meter. “Feil. 500 meter”, lød det fra han med avstandsmåleren. Slik fortsatte vi, til jeg innså at hele formålet var å få meg til å forstå at bedømmelse avstand til havs er nærmest umulig.


Full fjære nærmet seg og vi kjørte rundt i øyriket på jakt etter selen. Vi ble lurt gjentatte ganger av det vi trodde var sel; skarv, oter, tang, stein, osv. Timene gikk, og jeg kjente meg takknemlig for at jeg ikke hadde hatt forventninger om å få skyte sel. Tross alt en veldig fin dag på havet, selv om det var ekstremt kaldt.


Det kreves ikke mer enn ett sekund for snu alt på hodet. Alt forandret seg i løpet av det sekundet. Vi kjenner ikke at vi fryser, eller har vondt i ryggen etter båtturen. Vi kjenner ikke fortid eller framtid, alt vi kan bry oss om er at nå svømmer det en sel der fremme. Verdens vakreste steinkobbe tenker jeg for meg selv. Den har forlatt skjæret sitt idet vi kjørte inn i vika. Vi legger mot land. De andre har gått ut av båten, de bruker vanntette jaktstøvler. Jeg står i båten med fjellsko og innser at jeg må vasse i vann langt oppover beina for å komme på land. Mannfolka forstår at de har tatt med seg en ubrukelig kystjeger og ber meg hoppe på ryggen.

Jeg kan se selen svømme utenfor skjæret og vet at hvert eneste sekund er dyrebar tid.

Til tross for hvor mye jeg hater å føle meg som en hjelpeløs kvinne, klamrer jeg meg til ryggen hans og blir satt i land. Nedverdigende, men det glemmes raskt idet jeg griper om geværet mitt.
Jeg legger meg ned i tangen, lader geværet og forsikrer meg om at selens bakgrunn er sikker for skyting. Selen svømmer under vannet, og kommer opp ett par ganger med blikket rettet mot meg. Jeg forsøker å sikte på hodet og vet at nå må jeg gjøre alt riktig. I motsetning til tradisjonell storviltjakt, skal man skyte selen i hodet og ikke i hjerte- og lungeregionen.

Jeg sliter med å holde korset i hodet på selen.

Hodet beveger seg opp og ned i havet, før selen til slutt dukker under igjen. Tiden stopper og alt blir stille. Var det siste sjanse? Jeg vet ikke hvor lenge vi ventet. Sikkert ikke mer enn 12 sekunder, likevel føltes det som minutter. Ca. 30 meter lenger bort fra der den dukket, under kommer selens hode opp av vannet igjen. Hodet dupper opp og ned. Jeg holder korset mot selen hode, og når hodet har duppet opp til der jeg sikter, trekker jeg av med et kontrollert nappavtrekk.


I kikkerten kan jeg se at selen bikker om.

Det fettholdige røde blodet flyter ut, og skaper kontrast mot havets blåe farge. Vannet rundt selen stilner, som om havet tar noen sekunder stillhet til minne om denne vakre steinkobben på Helgelandskysten. Med adrenalin i hele kroppen, snur jeg meg mot jaktkompisene mine og skriker alt jeg evner. Jeg er så lykkelig, ruset på adrenalin og samtidig litt trist innerst inne. Litt trist over å ta ende på noe så vakkert.


Jeg blir liggende i tangen på skjæret, mens de andre hopper om bord i båten for å hente selen.

I høy hastighet kjører de utover, da det alltid er en risiko for at skutt sel kan synke. Jeg venter spent, i noe som føles som et tidsvakum. Endelig tar de tak i selen, og drar den over bord. I dette øyeblikket er jeg så lykkelig som jeg kan bli. Jeg drar sjøluften ned i lungene, solstrålene trenger seg frem mellom skyene, og jeg kjenner at øynene blir blanke av det jeg nå opplever.

Vi tar vare på det mørke kjøttet, skinnet skal garves og spekket omdannes til selolje. Slakteavfallet blir sluppet ned til havets dyp, og blir benyttet av de som lever der. Grunnet lavbestand av sel på 50- og 60-tallet, har det reist seg nasjonale og internasjonale kampanjer mot seljakt. Jeg kan fortsatt merke at disse holdningene henger igjen. Fangsttradisjonen har mange steder forsvunnet, bestanden har vokst seg opp igjen og skapt store lokale utfordringer for de som livnærer seg på fiske. Slik det er i dag jaktes norsk kystsel ut fra fastsatte kvoter, satt av Fiskeridepartementet ved fiskeridirektoratet. Med en slik forvaltning høster vi av naturens overskudd.

Senere på dagen ser vi flere steinkobber, og jeg får virkelig erfare hvor vanskelig seljakt kan være. Selen dukker raskt under vann idet den ser oss, blir borte i noen minutter, før vi skimter den 500-600 meter lenger bort. Vi forsøker å lykkes med å felle selen, men det viser seg å være umulig med den tiden vi har til rådighet. Selen ser godt, men lukter og hører enda bedre. Disse selene virker å ha vært jaktet på tidligere. De er svært varsomme og jeg får følelsen av at de forstår hva vi prøver på.

Dagen jeg fikk skyte min første sel, er noe jeg vil omtale som en av de vakre dagene. Da kvelden nærmet seg, kjørte vi inn mot land igjen. Ting var likevel annerledes enn da vi reiste ut. Jakta hadde knytt oss sterkere sammen, og ingen ville noen gang kunne virkelig forstå hva vi hadde opplevd. Alt luktet sel, og alt vi hadde hatt med oss ville nok alltid lukte litt sel. Jeg lukket øynene, mens håret mitt danset i sjøluften.

I dag hadde havet og dets sønner sjelemerket meg, med en av livets mange gaver. Aldri skal jeg glemme Helgelands vakreste steinkobbe og hvordan havet stilnet idet den forlot oss.

 

 

ANBEFALT FOR DEG

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.