Fra langt tilbake i tid har det foregått jakt i Bymarka i Trondheim, med elgjakt som den mest utbredte. I alle år har det vært skogeiere på Byneset, Leinstrand og Byåsen som har hatt rettigheter til å drive jakt.
Tekst og foto: Jon Arne Madsø
Over halvparten av det vi regner som Bymarka, er privateid, i det som gjerne omtales som Leinstrandmarka, Bynesmarka og Byåsen Bygdeallmenning.
Den kommunale delen av Bymarka dekker området i nordøst, fra Lian i sør, Gråkallen i vest og Trolla i nord. Her har det vært jaktforbud siden 1903. Dette er også det mest brukte turområdet i Bymarka. Mange har derfor ingen kunnskap om at det foregår elgjakt i marka hver høst, både fordi de tror det er forbudt, og fordi de aldri har møtt noen jegere på sine turer.
Elgjakta foregår fra 25. september fram til 23. desember, med størst aktivitet de første ukene. I Bymarka er det anslagsvis 200-300 jegere, fordelt på 9 jaktlag. Blant dem er jaktlaget på Leinstrand, som for det meste består av grunneiere, men også av andre som er over 18 år, har bestått jegerprøven og den årlige skyteprøven for storviltjegere.
Jaktlaget på Leinstrand har i 30 år vært ledet av Ole Lauglo fra Lauglo gård. I forkant av elgjakta pleier han gjerne å være ute i media, både for å gjøre folk oppmerksomme på at det foregår elgjakt i Bymarka, og for å fortelle at de ikke har noe å være bekymret for.
Ole har lang fartstid i jaktlaget, men det er det også flere andre som har. Blant dem er Kristin Leinum fra gården Øvre Leinan. Hun og familien er grunneiere i Leinstrandmarka, blant annet ved Velikvatnet og Svartvatnet.
Inne i marka har de også en koie som benyttes som en del av gårdens aktiviteter, som under elgjakta og som varmestue i forbindelse med skogsarbeid. Å bo i koia under jakta er en del av en tradisjon de setter pris på, og som knytter sterke bånd mellom dem. Også Ole Lauglo har ei koie i marka, som han og jaktvenner bor i under jakta.
Kristin vokste opp i en familie av jegere. Både oldefaren, bestefaren og faren jaktet, og hun fikk tidlig bli med ut i marka. Siden begynnelsen av 20-årene har hun selv vært en del av jaktlaget. For noen er det kanskje overraskende at det også er kvinner med på elgjakta. På Leinstrand utgjør de fem av lagets medlemmer. Også på Byåsen er flere av jegerne kvinner.
Faren til Kristin døde tidlig, kun 58 år gammel. For henne ble deltakelse i jaktlaget en måte å bearbeide sorgen på, og en fin måte å føre jakttradisjonen i familien videre. Også det sosiale, spenningen og forvaltningsperspektivet er viktige grunner til at hun fortsatt finner glede i å tilbringe mange dager ute i marka på elgjakt hver høst.
I 2026 har jaktlaget på Leinstrand 12 dyr på kvoten. Elgjakta i Trondheim skjer med bakgrunn i en bestandsplan som revideres hvert femte år. I Trondheim kommune (minus Klæbu) administreres storviltjakta av Trondheim Viltråd, som er en sammenslutning av grunneierlagene i kommunen.
I tillegg til at jakta gir naturopplevelser, fellesskap og smakfullt kjøtt for jegerne, bidrar den til å holde elgbestanden på et ønskelig nivå. Er elgstammen for stor, vil den beite ned ROS (rogn, osp og selje) og gjøre skade på furufelt. Den kan også miste vekt og bli mer utsatt for smittsomme sykdommer. Unge dyr blir henvist til ytterkanten av utmarksområdene for å finne mat og trekker da inn i eplehager og tettbygde strøk.
I 2025–2026 ble hele 263 elger drept av bil eller tog i Trøndelag. Bestandsregulering gjennom jakt er ett av flere virkemidler som brukes for å redusere risikoen, i tillegg til viltgjerder, siktrydding og tiltak langs utsatte veistrekninger. I Trondheim og Bymarka er det en sunn bestand av elg, med lite sykdom. Det er også godt med mat her.
Trondheim Viltråd har bestemt at det kun er okser med 1–5 tagger som skal skytes, samt godt voksne dyr med 12 tagger eller mer. Tanken er at okser med 6–11 tagger er i produktiv alder og derfor skal leve videre. Om man har bestemt seg for å skyte, prøver man å sikte mot hjertet eller lungeregionen på dyret for en rask avliving.
Dette er regler som også jaktlaget på Leinstrand tar på høyeste alvor. Hvis noen ikke følger reglene, eller ikke er aktsom, kan det få alvorlige konsekvenser for den enkelte jeger. Vedkommende kan måtte avslutte jaktsesongen på grunn av dette. Han eller hun må da søke om de ønsker å bli med igjen året etter.
Fredag 25. september var Ole Lauglo og de andre i jaktlaget på Leinstrand på plass i marka. Allerede på dag to skjøt de en elg ved Stabbursmyra, vest for Svartvatnet.
Søndag 27. september kl. 0730 møttes laget på Skogly skistadion for å legge planer for dagen. Til stede var også jeg, som hadde fått lov til å følge dem på jakt.
Jaktterrenget deres omfatter både Leinstrandmarka og jordbrukslandskapet på nedsiden av Ringvålvegen, med åkrer, jorder og mindre skogholt. Jegerne ble fordelt på poster på oversiden og nedsiden av veien. Deretter startet undeførerne Ole Lauglo og Are Langørgen søket etter elg for å få den i bevegelse. Underveis i jakta kommuniserte de med walkie-talkie.
Jeg satt på post sammen med Kristin Leinum og Jonas Berg. Som nevnt har Kristin lang erfaring og mye kunnskap om elgjakt, mens Jonas var med som lærling/observatør og uten skytevåpen. Posten lå like ved juletreskogen til Ole Lauglo. Herfra hadde Kristin god sikt over en åker, med en høyde i bakkant. Dersom en elg kom løpende over åkeren, ville hun dermed ha god mulighet til å vurdere dyret og se om det var en okse med 1–5 tagger. Hun fortalte at hun pleier å rope dersom elgen kommer løpende. Da stopper den gjerne opp for å finne ut hvor lyden kommer fra, noe som gir henne tid til å vurdere dyret og sikte.
Det var kun 3 grader denne morgenen, så å sitte på post var en kald opplevelse, selv om jeg mente at jeg hadde kledd meg godt. Utover dagen sørget sola for at temperaturen steg mange grader, og det ble svært behagelig å være ute i marka.
Etter å ha sittet på post i omtrent en time hørte vi et skudd fra nedsiden av Ringvålveien. Etter å ha ventet på klarsignal krysset vi veien for å se på elgen som var skutt. Den lå inne i krattskogen, like ved åkeren til Ole Lauglo. Begge elghundene ønsket å ta «æren» for at elgen var skutt, noe som førte til knurring og kjekling dem imellom. Etter at den ene motvillig ble løftet bort, kunne den andre hunden triumfere ved å småbite på elgen.
Kort tid etter at elgen var felt, ble den vommet ut på stedet. Hjertet og innvollene ble tatt ut før dyret ble fraktet ned til Øvre Leinan for flåing. Når en felt elg skal hentes ut av terrenget, er det viktig å gjøre minst mulig skade på vegetasjon og skogbunn. Jaktlaget på Leinstrand bruker en sekshjuling (se bilde), som gir lavt marktrykk og dermed reduserer faren for kjøreskader. De unngår også å kjøre i myrterreng.
Det ble også tid til en liten matpause ved bautaen på Lauglo gård. Her fikk vi besøk av Anders Lauglo – far til Ole – som bor like ved. Det ble et hyggelig gjensyn for meg, som hadde vært med ham på tur i Leinstrandmarka noen måneder tidligere.
Som nevnt hadde solen gledet oss med sitt nærvær etter mange uker med regn i Trøndelag. Det gjorde det ekstra hyggelig å være elgjeger. Samtidig var det minst like fint å være turgåer denne søndagen, noe som bidro til at det sikkert var mange tusen som fant veien til Leinstrandmarka og de andre turområdene i Bymarka. Den store parkeringsplassen på Skogly ble fylt med biler. Lederen av jaktlaget, Ole Lauglo, bestemte derfor at resten av jakta den dagen skulle foregå nede ved Gaulosen, i et område der det var gjort flere observasjoner av elg, og som turfolk ikke oppsøkte.
Jeg valgte å takke for følget og heller bruke resten av den fine dagen til en tur i Leinstrandmarka. Da jeg møtte opp på Skogly kl. 07.30, var Ole Lauglo den eneste jeg kjente fra før. Men i løpet av timene sammen hadde jeg blitt litt kjent med de fleste av medlemmene på laget. De var hyggelige folk som gjerne delte sin kunnskap, både om jakt og skogforvaltning – et annet tema som jeg også er opptatt av.
Markaturen min gikk fra parkeringsplassen i Korsmyrveien, like ved Ringvålveien. Herfra passerte jeg juletreskogen og Tobias-hytta før jeg kom ut av skogen ved Våttåmyra. Jeg fulgte Kjølveien fram til lunneplassen ved Korsmyrvegen og tok en matpause ved den flotte benken som står her, oppe på en høyde. Etter å ha passert Bråvollmyra gikk jeg ned til Velikvatnet og derfra videre til Lauglovatnet og Lauglo. Underveis passerte jeg mange turfolk.
I et avisintervju med Adressavisen, hadde Ole anbefalt folk å ha på seg synlige klær når de var på tur i marka under jakta. Journalisten spurte om folk burde ha på seg oransje lue, noe Ole ikke svarte direkte på. Jeg måtte humre litt underveis da jeg møtte flere turfolk med nettopp oransje lue på hodet, mens andre hadde på seg oransje turjakker (noe jeg selv også hadde). Det var tydelig at budskapet hadde nådd fram
