Mildrid Berg Einmo forteller om en elgjakt hun sent vil glemme.
Publisert av Raphael Pedersen
Vi jakter elg og jaktlaget er ferdig for dagen. En jaktkompis og meg går sammen ned fra post mens vi skravler og ler høyt. Vi skal legge inn postene på GPSene og stopper på en post for å gjøre dette. Mens vi fortsetter med pratingen og ser ned i GPSene, kommer det en elgku og kalv med en svær okse på slep. Trolig tatt ut av en av de andre postene som var på tur ned lengre frem. Vi hiver GPSer og votter så det flyr rundt før vi hiver opp børsene.
Jaktkompisen min inn to skudd på oksen, men elgene løper videre. Vi kaller på hundene på jaktradioene mens vi plukker opp alt vi kastet fra oss. Jegerne med hundene komme også etterhvert opp, og vi starter ved skuddplassen. Bandhunden vil følge sporene til elgkua og kalven, men elghunden som er min vil oppover på toppen av haugen vi står i bunnen av. Faren min slipper henne løs, og like etter hører vi los. Jaktkompisen min og faren min går oppover og finner elgoksen som står med hengende hodet.
Han får seg ett skudd i nakken og faller sammen av det. Det er en 14 spiring med STORE fjøler. Seig var han tydelivis også da den ene blodåren som går til hjertet var skutt av da han ble skutt på den første gangen. Vi var alle veldig fornøyd med denne dagen og storoksen, og regner med det er en «once in a lifetime experience»!
Jegeravisen takker Mildrid Berg Einmo for at hun delte denne historien med oss.
Fikk dere med dere denne?
