Det er nå ti år siden skrantesjuke ble oppdaget hos villrein i Norge. Rundt 200.000 prøver er siden analysert, og forskningen gir et stadig tydeligere bilde av en sykdom som er vanskelig å stanse.

Skrantesjuke, også kjent som Chronic Wasting Disease (CWD), er en prionsykdom som rammer rein, elg og hjort. I motsetning til mer kjente smittsomme sykdommer skyldes den ikke virus eller bakterier, men feilfoldede proteiner som bryter ned hjernen over tid. Når symptomene først blir synlige, er utfallet dødelig.

Veterinærinstituttet beskriver sykdommen som en fortsatt alvorlig helsetrussel for hjortedyr i Norden. Et viktig poeng er at smittede dyr kan gå lenge uten tydelige symptomer, samtidig som de kan spre smittestoff videre til andre dyr og til omgivelsene.

– Disse prionene samler seg i hjernen og ødelegger den over tid. Dyrene blir syke, magre og kan oppføre seg unormalt. Sykdommen er alltid dødelig. Det finnes verken behandling eller vaksine mot CWD. Det kan ta lang tid før dyrene viser symptomer. I denne perioden kan de likevel smitte andre dyr. Ved smittsom CWD skilles prioner ut gjennom spytt, urin og avføring og kan smitte mellom levende dyr, både ved direkte kontakt og via miljøet. I tillegg er prioner svært motstandsdyktige og kan være smitteførende i miljøet i mange år, forteller Sylvie Benestad, seniorforsker og ekspert på prionsykdommer ved Veterinærinstituttet.

Veterinærinstituttet beskriver sykdommen som en fortsatt alvorlig helsetrussel for hjortedyr i Norden.

Prioner gjør kampen krevende

Det er nettopp dette som gjør skrantesjuke til en så krevende sykdom å håndtere. Smittestoffet kan skilles ut gjennom spytt, urin og avføring, og prionene kan bli værende i terrenget i mange år. Dermed blir ikke risikoen borte selv om syke dyr fjernes fra et område.

For jegere og viltforvaltning betyr det at overvåking, prøvetaking og kunnskap om smitteveier blir avgjørende. Sykdommen utfordrer ikke bare enkeltdyr, men hele måten bestandene følges opp og forvaltes på.

Nordfjella ble et vendepunkt

Da skrantesjuke ble påvist i Nordfjella i 2016, var det første gang sykdommen ble oppdaget i Europa. I et forsøk på å hindre varig etablering ble hele villreinflokken i sonen tatt ut vinteren 2017–2018.

Tiltaket var dramatisk, men ble vurdert som nødvendig i møte med en sykdom det verken finnes behandling eller vaksine mot. Nordfjella-saken ble et veiskille i norsk sykdomsforvaltning. Erfaringene herfra har hatt stor betydning for både forskningen og håndteringen av nye funn hos hjortedyr.

Ny kunnskap endrer forståelsen

Et sentralt spørsmål har vært om den smittsomme varianten hos villrein kom til Norge utenfra. Ny forskning peker i en annen retning. Ifølge Veterinærinstituttet tyder mye på at smittsom skrantesjuke hos villrein ikke nødvendigvis ble innført fra Nord-Amerika, men kan ha utviklet seg fra sporadiske prionsykdommer hos hjortedyr.

Dersom smittsomme former kan oppstå fra sporadiske varianter, får det store konsekvenser for hvordan sykdommen må overvåkes i fremtiden. Det gjør også behovet for videre forskning enda tydeligere.

Mer enn bare dyrehelse

Skrantesjuke er ikke bare et spørsmål om dyrehelse. Sykdommen kan påvirke jakta, tilliten til bestandene, forvaltningen av villreinområder og reindriften i flere nordiske land. Det er samtidig fortsatt usikkert om sykdommen kan få betydning for folkehelsen.

Nettopp derfor omtales skrantesjuke fortsatt som en av de mest alvorlige helsetruslene mot nordiske hjortedyr i moderne tid. Ti år etter det første funnet er konklusjonen den samme: Dette er en sykdom som krever langsiktig overvåking, bred kunnskapsinnhenting og høy beredskap.

Hos Veterinærinstituttet kan du både lese og høre mer om denne sykdommen.