Flere år uten nye funn av skrantesjuke på Hardangervidda betyr ikke at sykdommen er borte. Veterinærinstituttet mener det fortsatt er mer sannsynlig at det finnes smittede villrein i bestanden enn at den er smittefri.
Veterinærinstituttet har på oppdrag fra Mattilsynet oppdatert kunnskapsgrunnlaget om skrantesjuke (CWD) i Norge. Den nye vurderingen peker på smittede villrein som den største risikoen for videre spredning av sykdommen.
Selv om det har gått flere år uten nye påvisninger på Hardangervidda, mener fagmiljøet at det fortsatt er nødvendig med langsiktig overvåking og tiltak for å redusere risikoen for smittespredning.
– Det er mer sannsynlig at det finnes smittede dyr på Hardangervidda enn at bestanden er fri, sier Jørn Våge, fagansvarlig for vilt ved Veterinærinstituttet.
Smittet villrein utgjør den største risikoen
I den oppdaterte vurderingen har Veterinærinstituttet sett nærmere på hvordan skrantesjuke kan spre seg, hvilke smitteveier som er viktigst, og hvilke tiltak som bør prioriteres framover.
Instituttet vurderer direkte smitte fra infisert villrein til andre rein som den største risikoen. Også andre mottakelige hjortedyr kan bli smittet.
Den nest viktigste smitteveien er indirekte smitte gjennom miljøet.
Skrantesjuke skyldes unormalt foldede prionproteiner. Hos smittede dyr kan smittestoffet skilles ut gjennom blant annet spytt, urin og avføring.
Prionene er svært motstandsdyktige mot nedbrytning. Det innebærer at smittestoff kan bli værende i naturen over lang tid, også etter at det smittede dyret er borte.
Denne egenskapen gjør sykdommen særlig krevende å bekjempe dersom smitten etablerer seg i en hjorteviltbestand.
Vil undersøke flere dyr med sykdomstegn
Et av de viktigste tiltakene Veterinærinstituttet anbefaler, er å videreføre målrettet overvåking.
Innsatsen bør særlig konsentreres om områder hvor skrantesjuke allerede er påvist, og områder der det vurderes å være størst risiko for at smitten kan komme inn.
Instituttet mener også at flere dyr med sykdomstegn eller unormal atferd bør undersøkes.
Ved prøvetaking anbefales det å undersøke både lymfeknuter og hjernevev. Det er viktig fordi smittsom skrantesjuke kan påvises i lymfatisk vev før sykdommen har utviklet seg så langt at smittestoffet kan påvises i hjernen.
Skrantesjuke har dessuten lang inkubasjonstid. Et dyr kan være smittet i flere år før det utvikler tydelige symptomer.
Det betyr at fravær av synlig syke dyr ikke nødvendigvis er ensbetydende med at en bestand er fri for smitte.
Jegere og andre som ferdes i naturen kan bidra
Observasjoner av dyr med unormal atferd eller tydelige sykdomstegn er viktige for overvåkingen.
Ifølge Veterinærinstituttet er vekttap og endret atferd blant de vanligste symptomene på skrantesjuke. Smittede dyr kan også vise tegn på dårlig koordinasjon, skjelvinger og økt spyttproduksjon.
Symptomene kan utvikle seg gradvis gjennom uker og måneder.
Veterinærinstituttet understreker at personer som observerer syke hjortedyr, bør kontakte kommunal viltforvaltning, Mattilsynet eller Statens naturoppsyn slik at det kan vurderes om dyret skal undersøkes.
Mistanke om skrantesjuke skal meldes til Mattilsynet.
For jegere og andre som ferdes i villreinområdene, er det derfor viktig å være oppmerksom på dyr som oppfører seg unormalt eller viser tegn til sykdom.
Har tidligere ført til omfattende tiltak
Skrantesjuke ble første gang påvist hos villrein i Norge i 2016, da sykdommen ble oppdaget i Nordfjella.
Som følge av smittesituasjonen besluttet myndighetene å ta ut hele villreinbestanden i Nordfjella sone 1.
Målet var å bekjempe sykdommen og legge grunnlaget for å kunne bygge opp en frisk villreinbestand etter en periode uten rein i området.
Erfaringene fra Nordfjella illustrerer hvor omfattende konsekvensene kan bli når smittsom skrantesjuke påvises i en villreinbestand.
Den nye vurderingen fra Veterinærinstituttet understreker at det fortsatt er behov for å begrense risikoen for at sykdommen sprer seg til nye områder.
Vil utrede konsekvensene av varig smitte
Veterinærinstituttet anbefaler også at myndighetene allerede nå utreder hvilke konsekvenser det kan få dersom smittsom skrantesjuke etablerer seg permanent i norsk natur.
En slik situasjon vil kunne kreve omfattende tiltak over lang tid, både i berørte områder og på nasjonalt nivå.
Den oppdaterte kunnskapsvurderingen gir dermed et tydelig signal om at arbeidet mot skrantesjuke må ha et langsiktig perspektiv.
Selv om det ikke er gjort nye funn på Hardangervidda de siste årene, vurderer Veterinærinstituttet fortsatt risikoen for skjult smitte som betydelig nok til at overvåkingen må videreføres.
Fakta: Skrantesjuke (CWD)
- Sykdom: Skrantesjuke, også kjent som Chronic Wasting Disease (CWD).
- Årsak: Unormalt foldede prionproteiner som skader nervesystemet.
- Første funn i Norge: Villrein i Nordfjella i 2016.
- Smitte: Den smittsomme varianten kan overføres mellom dyr og indirekte gjennom miljøet.
- Symptomer: Blant annet vekttap, endret atferd og problemer med koordinasjonen.
- Sykdomsforløp: Lang inkubasjonstid og dødelig utgang.
- Varsling: Mistanke om skrantesjuke skal meldes til Mattilsynet på telefon 22 40 00 00.
Kilde: Veterinærinstituttet.
