Bli kjent med jeger Nina Otterbekk som driver IG kontoen «jenter som jakter

————————-

Nina Otterbekk er ei 33 år gammel Namsosjente som nå er bosatt i Steinkjer etter 10 år i Oslo. Å komme flyttende tilbake etter så mange år i Oslo var på mange vis et «sjokk». Man tilegner seg vaner og uvaner ved å bo i storbyen, så jeg fikk raskt et behov for å finne en interesse som var forenelig med å bo her i Trøndelag. Som seg hør og bør ender man ofte tilbake til sine røtter, og jeg husker godt den sommerkvelden i 2015 hvor jeg sendte mail til Steinkjer jff. med spørsmål om de hadde flere plasser ledige ved jegerprøvekurset  forteller Nina.

Høsten 2015 var jegerprøven bestått og hun kunne kalle seg jeger! Hun forteller videre at på dette tidspunktet jobbet hun som lærer ved Beitstad barneskole. Der var de fire kollegaer som alle var bitt av jaktbasillen, og det ble flere jaktturer denne høsten. Kunne noe jaktes, så jaktet de. Det startet med jakt på kortnebbgås, så duejakt, rådyrjakt, elgjakt og deretter revejakt!

-Jeg husker så godt 32 årsdagen min hvor min ene jaktvenninne hadde ordnet bursdagsgave til meg. En tom ammo.boks hvor det på innsiden sto «GAVEKORT – revejakt, all inclusive. Hilsen Trude»

Dager etter satt vi i måneskinnet, Trude hadde ordnet med varm drikke og mat. Vi var så spente begge to der vi satt en februarnatt og lokket på reven. Plutselig sto han der, Mikkel rev. Jeg med lokken, Trude med sin TikkaT3. Det smalt og reven falt. Vi vadet oss gjennom mengder av snø, spente og med høy puls! Han var stor Mikkel, og jeg husker enda så godt hvor stolt Trude var (se bilde) Tidenes bursdagsgave! Forteller Nina.

Under elgjakten 2015 var hun med som driver for Rennan jaktlag i Beitstad. Her ble hun blant annet kjent med lederen for Beitstad jaktskytterklubb.

-Etter mange turer på rådyrjakt med mine kollegaer høsten 2015 tok jeg kontakt  med spørsmål om å få prøve meg litt på banen. Det var en lørdag i januar, gradestokken viste – 18 grader, og jeg hadde glemt magasinet hjemme. Husker jeg satt der med neglebitt og ladet ett og ett skudd manuelt. Tror jeg ble bitt av basillen der og da. Etter noen dager informerte jeg lederen i skytterklubben om at jeg hadde satt meg et mål for 2016. Målet var å delta på ett jaktfeltstevne. Det hele endte opp delta på nesten alle stevner, og to grenmedaljer fra NM Nordisk jaktskyting på Oppdal juli 2016 (gull på 100m rådyr og sølv i trap). For meg betyr klubben masse, og er selve ryggraden for skytingen. Uten det positive miljøet, kunnskapsdelingen og den gode humoren er det ikke sikkert det hadde vært som i dag. Vi er en gjeng som reiser på det meste av jaktfelt i fylket, vi støtter hverandre og ler masse sammen!

«Jenter som jakter» er et resultat av å ville dele bilder med andre damer som jakter, men aller helst inspirere flere damer til å begynne med det samme. Vi damer har ofte tanker om at «hverdagen er så hektisk», og det er den på mange vis. Jakt dreier seg for meg ikke bare om å være ute en uke på elgjakt. Det handler om så mye mer. Det handler om forberedelser, naturopplevelser, bort fra hverdagens mas. Før var vi min store hobby hjem og interiør, og det er nesten så jeg må heve øyenbrynene når jeg tenker på hvor mye tid jeg brukte på det en periode. Da jakten kom inn i livet mitt endret fokus totalt. Det var et ekte kick jeg ikke så komme! Jeg er oppvokst med en far som snakket om storelgen fra Storengan (se bilde).

Utallige ganger har jeg fått fortalt denne historien som nattaeventyr da jeg var liten. Der og da tenker man ikke så mye på det, men som voksen merker jeg likevel at pappas ord har påvirket meg mer enn hva jeg trodde. Pappa snakker enda om «Finnpertjønna» og rypjaktturene opp dit som om det skulle være Paradis på jord. Før hevet jeg på øyenbrynene av det, i dag forstår jeg akkurat hva han mener! Å være i ett med naturen, kjenne kicket og pulsen når viltet plutselig er der! Det er det som er tanken med «jenter som jakter». Man kan på sett og vis ikke forklare hva jakt dreier seg om, det må oppleves! Man må tørre å ta sjansen på å komme seg opp på skytebanen. Kanskje møter man mennesker man ellers aldri ville ha møtt – slik var det for min del!

I dag har «Jenter som jakter» blitt mye mer enn å dele bilder. Jeg får stadig spørsmål rundt jegerprøvekurs, hvilket utstyr jeg bruker og lignende. Dette gir meg masse. Det å få bidra til å svare på alle disse spørsmålene jeg selv lurte på er givende. Jeg husker godt jeg tenkte masse på hvilken rifle jeg skulle ha, hvilken kikkert og hvilket kaliber. For de første var jeg fast bestemt på å at elg, det kom jeg aldri til å skulle jakte på! Jeg endte dermed opp med å kjøpe meg en Browning A-bolt 223 som man kan skyte t.o.m rådyr med (men ikke elg) Det tok ikke lange stunden før jeg forsto at jeg helt klart skulle på elgjakt. Endte dermed opp med å kjøpe meg en Sauer 202 med KKC stokk og en Swarovski Z8i kikkert. Så mye som jeg jakter og skyter kjenner jeg det er godt å ha utstyr man kan stole på, men det er klart man skal vurdere bruksområde når man velger utstyret man vil ha. Min første elg skøyt jeg med min Sauer 202.

Det er det største kicket jeg noen gang har hatt, sett bortsett fra det å bli mamma! Jeg husker elgen som plutselig sto der, vendte seg mot meg og begynte å traske i min retning. Så snudde den seg med skuddsiden mot meg. Jeg skøyt og den falt. Så høy puls har jeg aldri før hatt. Jeg skalv i hele kroppen, pustet nesten ikke og hadde problemer med å snakke. Husker hendene skalv så mye jeg ikke greide å holde magasinet jeg hadde i hånden. Den kvelden sovnet jeg på sofaen iført Salomonsko, topplue og fleecegenser!

Min oppfordring til alle andre damer er: Ikke la gutta tro det er deres rett å jakte! La pappaen legge mini en kveld. Ta med deg ei venninne opp på skytebanen. Det er mange der som vil hjelpe. Hobbyen er sunn og etter hvert kan det være barna ønsker å være med også. Min datter skal for første gang delta på jaktfeltstevne denne helgen. Brett opp armene, kanskje blir dette din nye lidenskap også!