Benedickte Sofie holte (20) trosser sykdommen og skjøt sin første elg

Det finnes mennesker i verden, som er til inspirasjon for andre. Måten de inspirerer på er forskjellige, men fasiten den samme. De lærer andre! Benedickte Sofie (20) ble født døv og mister gradvis synet. Likevel, lever hun drømmen som jegerinne i Norges skoger.  
Vi gir bort en A-tec Optima 

Jeg er nylig fylt 20 år og kommer i fra Andørja, som ligger i Ibestad kommune Troms fylke. Jeg er født med usher syndrom. Usher syndrom går på hørsel, syn og balansen. Det finnes 3 forskjellige typer. Type 1,2 og 3.  Jeg har  type 1 som er den som egentlig er verst.

Jakten på vilt har gått i arv i vår familie gjennom generasjoner. Jeg og mine to eldre brødre har vært med vår far på jakt siden vi var små. Det var mye rype og harejakt vi fikk være med på da, forteller Holte til Jegeravisen.no. Jeg ble født døv, men det har ikke stoppet meg fra å leve livet som er så nært til min familie. I Juni i år, tok jeg jegerprøven.

Sammen med min far, har jeg lest å pugget over lengre tid. Det var utrolig moro å bestå prøven, forteller hun.

Benedickte forteller videre: I år fikk jeg prøve å skyte selv. Hun har trent mye på skytebane, for å bli klar til å jakte selv. 10 september var hun med på rypejakt, sammen med sin far. Hun felte 2 ryper, forteller hun stolt. På harejakt like etterpå,  fikk hun tre harer. Neste steg, var elgjakt. I slutten av august, bestod hun den obligatoriske skyteprøven. Endelig skulle hun få være med på årets elgjakt. Jaktlaget møttes kvelden før jaktstart 25 september. Her ble det planlagt hvor det skulle jaktes, samt gitt ut informasjon om hvor de enkelte skulle ligge på post.
Elgjakten starter

Vi sto opp grytidlig på morgenen og pakket sekken. Pappa og meg satt på post ca en kilometer inn i skogen på vårt område. Min far satt og speidet etter elgen. Det gikk kort tid til han ba meg være stille. Han så nemlig elg. Etterhvert fikk jeg selv øye på den, og den var innen rekkevidde for meg til å skyte. Jeg hadde den i kikkertsiktet en stund, før jeg følte meg klar. Så avfyrte jeg skuddet som traff perfekt i hjerte og lungene på elgen. Årets første elg falt, og det var meg som skjøt den. Et stolt øyeblikk, med mye adrenalin og hjertebank. Vi gikk til stedet hvor elgen lå, og noen fra laget kom og hjalp oss med å få viltet ned til veien. Etterpå ble det bål og kaffekos samt gratulasjoner fra jaktlaget, før jobben fortsatte på låven. Dyret skulle gjøres opp også.

Jaktlaget mitt som heter vasskartind, består av ca 12 stykker. Vi er 5 jenter fra 20 år til 30 år. Vi har det kjempe gøy sammen. Som nevnt tidligere så har jakt vært noe som har vært i livet mitt så lenge jeg har levd. Familien min har bestandig vært glad i skog å mark og vært mye ute. Jeg så tidlig det fellesskapet som kom med interessen og bestemte meg fort for at jeg ville være en del av det sier Holte.

Mitt tips til andre som har en sykdom eller en funksjonshemming er; Stå på,  ting kan være vanskelig, og det finnes kanskje mange folk som ikke forstår eller støtter deg. Gi ikke opp! For til syvende og sist så klarer man det man har bestemt seg for at man vil. I noen tilfeller finnes det hjelpemidler som kan brukes. Jeg hadde tolk med meg på jegerkurset, jeg bruker hodelykt i skogen for å se bedre når det er mørkt og jeg har familie og venner som støtter meg i det jeg ønsker å prøve. De lar meg få utfolde meg. Helt fra jeg var liten, har mine foreldre sagt at, om jeg ikke prøver får jeg det i hvert fall ikke til, De har også sagt at man må gjøre feil for å lære. Man blir bare sterkere av litt motgang. Alt i alt, så vet jeg at jeg er blant de heldige. Jeg får oppleve verden og jeg har et støtteapparat rundt meg,  som er glad i meg uansett. Da er det så mye enklere å gå løs på livet og bare kaste meg ut i nye utfordringer, avslutter hun.