– De aller fleste med lokal tilhørighet er sterkt knyttet til fjellområdene på Hardangervidda. De med lokal tilhørighet, og spesielt lokalbefolkningen, bruker i større grad alle deler av vidda, mens de besøkende for det meste holder seg på merkede stier og veier, sier forsker Vegard Gundersen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Sammen med kollegene Sofie Kjendlie Selvaag og Line Camilla Wold har han spurt lokalbefolkning, rettighetshavere og hytteeiere i kommunene rundt Hardangervidda villreinområde om bruk og syn på forvaltningen av vidda. NINA gjennomførte omfattende undersøkelser blant brukerne av Hardangervidda i 2017, men i det materialet utgjorde innbyggere i de ti lokalkommunene tilknyttet villreinområdet og nasjonalparken bare 3 prosent av de som svarte.

Lokale opplever mer konflikt

Personer med lokal tilhørighet ser i større grad ut til å oppleve konflikt og negative forhold knyttet til miljøtilstanden på Hardangervidda enn det de tilreisende gjør. Blant annet gjelder det søppel ved parkeringsplasser, slitasje på stier og trengsel i enkelte områder under høysesongen. Lokalbefolkningen er også mer skeptiske til bruk av sykkel langs stiene. Det kan henge sammen med hva slags landskap Hardangervidda er for den som svarer – om det er knyttet til hverdag eller opplevelse. Hva slags forventninger folk har spiller også inn.

– Mange tilreisende vet kanskje at Hardangervidda er en populær nasjonalpark. De forventer derfor at det skal være en del andre folk i området, med de konsekvensene det ofte innebærer. De lokale som lever i og forvalter området daglig, kan derimot oppleve at de tilreisende er opphavet til de negative forholdene. Selv kan de oppleve restriksjoner på egen og tradisjonell bruk, mens «turist-bruk» har færre begrensninger. Det kan skape misnøye, sier Gundersen.

Stor interesse for villrein

Både hytteeiere og lokalbefolkning har stor interesse for forvaltningen av villrein. Begge grupper mener at de viktigste formålene er å bevare levedyktige bestander, og sikre jaktbare ressurser for å opprettholde gamle høstingstradisjoner.

– Det er overraskende at så mange av hytteeierne er interessert i forvaltning av villrein, fordi få av dem jakter. Årsaken til interessen er nok at vi nordmenn er ganske naturvante og skal ta hensyn til villreinen som står som symbol på noe opprinnelig i norsk natur, sier Gundersen.

I begge grupper mener i underkant av 60 prosent at bestandene er sårbare, mens i overkant av 30 prosent mener de er passe store og godt tilpasset. Blant de som hadde jaktet var det imidlertid langt flere blant lokalbefolkningen som hadde opplevd at turgåere forstyrret trekket og jakta. Rundt hele Hardangervidda er det mange som mener at spesielt lokale folk med erfaring knyttet til villrein, men også lokalbefolkning generelt, bør få mer innflytelse i forvaltningen enn det de har i dag.

Uenighet om forvaltningen

– Vi kommer heller ikke unna at det kan oppstå uenigheter dersom forvaltningen iverksetter et tiltak for å bedre forholdet for villreinen, og dette er i konflikt med det de med lokal tilhørighet mener. Forskjellene mellom hvordan lokalbefolkningen vurderer bestandssituasjonen er en potensiell kime til konflikt dersom et tiltak innføres i et område der de lokale i stor grad mener villreinbestanden er godt tilpasset arealene. Derfor er forholdet mellom populasjonsstørrelse på villrein og forvaltningstiltak for å bedre situasjonen konfliktfylt på Hardangervidda, forteller Gundersen.

Da blir det viktig å velge de rette områdene for de ulike tiltakene. Ved å bygge opp attraksjoner i randsonen av villreinområdene, og fjerne merka stier og eventuelt flytte turisthytter i kjerneområdene, er det mulig å håndtere turistene på en slik måte at de i liten grad forstyrrer villreinen.

De lokale er generelt mer negative til de fleste av tiltakene for turistene i randsonen. Dette er et interessant resultat sett i lys av den storstilte tilretteleggingen som skjer «overalt» i dag, og mange steder en voldsom vekst i turisttrafikken. De fleste lokale er klar over at økt tilrettelegging som oftest fører til flere folk, og som igjen kan medføre behov for enda mer tilrettelegging. En slik spiral av tilrettelegging og økt mengde besøkende kan medføre at de lokale føler seg fortrengt fra de mest besøkte områdene.

Tradisjonelt fiske i fjellet. Foto: Gunnar Gundersen

Høsting står sterkt

Tilreisende til Hardangervidda går i all hovedsak fottur, mens hytteeierne bruker området noe mer variert. Sistnevnte gruppe er opptatt av typiske rekreasjonsaktiviteter som fotturer, skiturer og toppturer, men både fisker og plukker bær. Lokalbefolkningen bruker området mest variert, og høsting står spesielt sterkt, i tillegg til fot- og skiturer. Mange driver også med landbruk- eller næringsaktiviteter.

Å bruke motoriserte kjøretøy til nytteformål som vare-/persontransport og vedlikehold aksepterer imidlertid stort sett samtlige som bor rundt hele Hardangervidda. Alle brukergruppene må sies å være positivt innstilt til forvaltningstiltak som går ut på å legge om eller legge ned stier, men de med lokal tilhørighet (både hytteeiere og lokalbefolkningen) er mer positive til å legge ned stier enn det de tilreisende er. De tilreisende er derimot positive til nesten samtlige tilretteleggingstiltak, mens lokalbefolkningen for det meste er negative til alle tiltakene med unntak av klopper/bruer over bekker.

Både hytteeiere og lokalbefolkningen er av den oppfatning at Hardangervidda vil være viktig for fremtidig næringsutvikling i bygdene rundt. Brukerne av Hardangervidda har mest tro på næringsutvikling med utgangspunkt i mat og matopplevelser, åpen seter og besøkssenter, småskala overnatting og aktiviteter som bygger på bruk av tradisjonelt landbruk, kulturlandskap, samt jakt og fiske.