Tekst og foto: Henrik Bjerkvik
Villsvinet har vært en fremmed art her i Våler i Solør. Riktignok ble det skutt et villsvin på 90tallet, men dette var et rømt eksemplar, så vill var den nok ikke. Jeg hadde mitt første møte med villsvin i 2018, da jeg er rimelig sikker på at det var en gris jeg så krysset veien min i mørket. Men sikker var jeg ikke. Kan nevnes at det litt senere ble skutt to villsvin nord for Våler, så trolig var det et av disse jeg så.
Etter dette var det bare sporadiske bilder av villsvin på forskjellige viltkamra i bygda. Det hele forandret seg 17.mai i år. På en skogstur fant jeg større områder hvor torv og mose var endevendt. Dette krevde mer undersøkelse, å jeg fant ut at det var spor etter villsvin flere steder i bygda. Jeg fikk tillatelse fra en grunneier til å sette opp kamera, og legge ut åte. Mais ble kjøpt inn, å jeg saumfarte diverse forum for å finne de beste måter, metoder og oppskrifter. En av måtene var å blande mais, vann, sukker og gjær, for så å la det gjære en uke. Deretter ble det spettet et hull i bakken, og blandingen ble helt nedi. Dette gav grisen noe å jobbe med.
Leste du om da Hedda skjøt sin første gris?
Plutselig hadde jeg gris på kamera. Voksne griser med små stripete unger. Det ble telt 3 voksne, 4 unge griser, og hele 10 unger. De voksne med unger kom bare sporadisk innom, men etter hvert kom en flokk med 4 unge griser innom mer jevnlig. Jakta kunne starte.
Etter å ha observert bilder en stund, så det ut til at grisene kom innom enten kl 24, eller kl 3. Jeg satt parat til å reise ut hvis det kom melding på telefonen fra kamera. Da det en kveld tikket inn et bilde med flere gris på åtet, heiv jeg meg i bilen å kjørte opp til åtet. Bilen ble parkert 700m unna, og jeg snek meg inn mot posten. Vinden var ikke optimal, så da jeg kom opp, hørte jeg gris fly til alle kanter. Jeg lå stille i gresset mens jeg hørte det gryntet og kvein alle steder rundt meg. Det eneste som overdøvet grisen var dundringen fra hjertet mitt, som fikk seg tidenes stress-test. Etter en stund så jeg en skygge som kom inn fra siden. Jeg hevet rifla, men i mørket var det vanskelig se grisen skikkelig. Like plutselig som den hadde kommet, forsvant grisen inn i skogen, å sjansen var borte.
Jeg jobber natta, å det så ut som grisen visste dette, for de fleste gangene de var innom, var når jeg var på jobb. Men så kom de flere netter på rad, å da klokka bikket midnatt 2. august, satt jeg på post. Ingen gris kom ved midnatt, så jeg snek meg tilbake, å satte meg i bilen til klokka var 3. Da snek jeg meg igjen opp til åtet. I det jeg lydløst sniker meg til stedet jeg har gjort klart, ser jeg noen mørke skygger som roter rundt. Pulsen stiger da jeg skjønner at det er gris, og at muligheten for å felle det første villsvinet i Våler, roter rundt etter mais 80m foran meg. Sakte får jeg Blaseren i posisjon, og jeg tenner rødpunktet i Zeiss kikkerten. Tre middels griser driver rundt åtet. Pulsen banker i det jeg finner støtte for skuddet. Jeg ser på grisene, å prøver å velge hvilken som står best til. Plutselig hiver ene grisen seg rundt, å jager de to andre inn i skogen med en hvin. Jeg kjenner hjertet har sluttet å slå fullstendig. Ble de var meg? Etter noen sekunder kommer en enslig gris tilbake på åtet, og fortsetter å plukke mais som om ingenting har skjedd. Den ville tydeligvis ha maten for seg selv. Nå var det ikke noe å velge i, så da grisen stilte seg med breisiden til, sendte jeg en Nosler AccuBond Long Range avgårde. Denne kula er ekstremt presis i rifla mi, så grisen fikk et godnatt kyss bak øret, å gikk rett ned. Jeg har en Hausken Whisper demper på rifla, så selv om jeg ikke så grisen datt, hørte jeg innslaget av kula. Jeg hentet min kleiner münsterlander Aron som ventet i bilen, og sammen gikk vi ned til skuddplassen. Der lå det en liten galte på 55kilo. Vålers første villsvin var felt! Det ble slakting, og reportasje i lokalavisen.
Villsvinjegere – her er det penger å tjene.
Etter dette sluttet villsvina å komme på åtet. Jeg hadde masse fugl, grevling, elg og bjørn innom, men grisen glimtet med sitt fravær. De gangene de kom innom, var det bare et eller to bilder, for de ble ikke værende på ået som de pleide. Motet sank, å andre dyr skulle jaktes på, så grisen fikk drive i fred.
Da jeg var på fuglejakt, ringte en venn av meg. To griser hadde blitt observert på en nyskåret åker nedenfor der jeg bor. Etter som grisen vandrer en del, sa jeg at jeg skulle sjekke det nærmere når jeg kom tilbake fra fuglejakt. Da jeg kom tilbake, var tanken at jeg skulle ut etter hjort og rådyr. Men jeg tok turen forbi åkeren for å ta stedet i nærmere øyensyn. Jeg kjørte sakte forbi, å der i skogkanten så jeg en svart stor gris stå å strekke sin korte hals mens den snuste i lufta. Jeg kjørte raskt inn på nærmeste gårdsplass, og ringte på. Jeg introduserte meg, å spurte om det var de som eide jordet nedenfor? Joda det var det da. Jeg forklarte at jeg hadde sett et villsvin på jordet, å at jeg trengte grunneiers tillatelse for å jakte på det. Fruen i døren ropte over skulderen til sin mann at han skulle komme «vi har en uønsket gjest» ropte hunn. Mannen kom, og jeg forklarte mitt ærend igjen. Bare å jakte sa han, og jeg hentet rifla og hastet nedover. Grisen var selvsagt borte, men jeg ble sittende flere kvelder og morgener i håp om at den skulle komme tilbake.
Fjerde kvelden hadde jeg med en kammerat som vi ble enig om at skulle sitte i nord enden av åkeren, mens jeg satt i sør enden. Vi sto opp kl 5, og når lyset tillot det, snek vi oss på hver våres post. Jeg hadde funnet en post der jeg satt skjult i en skråning, med 100m ned til en vinkel mellom to åkre. Jeg hadde lagt ut litt mais som var dekket med en stor haug halm. Dette for å se om grisen var innom for å få seg en godbit. Klokka gikk, å det ble lysere og lysere. Da klokka var blitt 6.30 hadde jeg gitt opp håpet om å se den sky og nattaktive grisen, så oppmerksomheten ble rettet mot en rev som rotet rundt på åkerstubben 200m nedenfor meg. Mens jeg studerte denne, tittet jeg til siden, og så en stor svart koloss komme over åpne åkerstubben i sakte trav. Jeg kan ikke huske at jeg fikk noen puls, for det var litt surrealistisk å se det store villsvinet komme over åkeren mens beina gikk i raske steg. Jeg husker jeg vrei meg rundt for å få den i kikkerten, mens jeg la merke til hvor rolig kroppen til villsvinet så ut til å holde seg, til tross for at beina gikk som trommestikker. Det virket som om dyret fløt fremover. Kikkerten ble vridd ned på mindre forstørrelse, å når grisen var på skuddhold, plystret jeg skarpt. Ingen reaksjon. Jeg ropte kort og høyt for å stoppe den. Ingen reaksjon. Nå hadde grisen tilbakelagt 200m over åkeren, å nærmet seg skogkanten. Jeg fulgte den i kikkerten, holdt godt foran, og slapp skuddet. Grisen klappet sammen og ble liggende. Da den strakk på halsen, skjøt jeg den en gang til, og den gjorde noen spark med bakbeina. Jeg må innrømme at jeg satte i et gledesrop når jeg våknet opp fra surrealismen. Grisen var i mine øyne enorm, med lange mørke tenner som bøyde overleppa oppover. Vekta viste 149,7kg hel, og slaktevekta var 80kg. Jo mere jeg studerte tennene, jo mer innbiller jeg meg at de burde holde medaljekrav. Kanskje muligens gull?
Les om da Jeger felte melkeku.
Her burde egentlig historien ende, men den kommer med en epilog: Noen dager sener sto jeg tidlig opp igjen. Hadde ikke noen forhåpninger om at det skulle være noen villsvin igjen, men jeg hadde jo sett en rev. Jeg sto tidlig opp, og snek meg nedover mot posten mens det fremdeles var mørkt. Flere ganger stoppet jeg for å studere den lyse åkeren etter mørke flekker. Ingen ting nytt viste seg, og jeg gikk ned til stedet jag hadde skutt den store galten. Her hadde jeg sittet mange timer mens lyset forsvant, og sett hvordan tuver og gressflekker sakte forvandlet seg til skygger som minnet om villsvin. Disse hadde da blitt studert utallige ganger, å jeg visste hvor i terrenget dem var. Jeg stusset litt på den ene skyggen fra en gressflekk inne mot skogen. Var ikke den litt lengre ut på åkeren en den pleide? Leica håndkikkerten kom opp, og jeg tittet mot skyggen 100m nedenfor. Joda, den virket til å være lengre ut på åkeren. Plutselig ser jeg at skyggen snur seg, og silhuetten av et villsvin trer frem. Jeg synker sakte ned i knestående, og legger meg ned for å skyte. Linsedeksel av, rødpunkt på. Grisen står nå med rumpa til meg, men når den snur seg, slipper jeg skuddet mot bogen. Jeg hører kula treffer, å grisen løper 50m ut på åkeren før den legger seg.
3 griser på 2 måneder er smått fantastisk, vertfall med tanke på at det for 2 år siden ikke fantes fast stamme av villsvin her i Innlandet.
Jegerhilsen fra Henrik Bjerkvik
