søndag, juli 14, 2024

Dag Kåre ble vinner av bukkejakt i Vikna.

Vi i Jegeravisen tar vare på våre Patreons. Ikke bare får de rabatter hos våre samarbeidspartnere, vi tar også med flere ut på jakt i løpet av høsten. Dag Kåre Ditløv vant bukkejakt i Vikna under premieren, og her får dere historien fortalt av den heldige jegeren.

Tekst: Dag Kåre Ditløv

Den 15.juli klokken åtte på kvelden, fikk jeg en melding som sa: «Hei, du så at du har vunnet en rådyrbukk ute i Vikna?»

Etter en stressende sommer med flytting og fokus på alt annet enn jakt og friluftsliv, kjente jeg en indre driv og glede som raskt vokste. Jeg var noe usikker på om jeg helt forsto om dette var riktig, eller hadde blitt forvekslet med noe. Nesten så jeg ikke turte å tro det. For om det virkelig var tilfelle, så ville det enkelt og greit vært helt fantastisk.

Jeg må bare svare på meldingen, og sender raskt tilbake: «Hæææ???? Nei!!»

Noen sekunder etter så ringer telefonen, det er Jegeravisens representant som informerer meg om at jeg har vunnet. Jeg klarer fortsatt ikke helt å slippe tanken på at dette ikke kan stemme, at jeg hadde vunnet jakt på rådyrbukk i Vikna. Så jeg gjentar meg selv flere ganger for og forsikre meg om at det virkelig stemmer. Det synker sakte men sikkert inn… «jeg skal faktisk komme meg ut på jakt igjen»

Eventyret er i gang! 

Jeg ringer i gledesrus til samboeren Hilde for og fortelle nyheten. Hun er raskt tydelig på at «du må ferra». Hun kjenner meg, og vet hva dette betyr for meg. Hun er ikke i tvil, jeg må dra.

Nå er det riktignok 25 dager igjen til selve jakten, og har egentlig det meste klart. Utstyret er klart, og våpenet er skutt inn. Så det er bare å vente og kjenne på gleden til å kunne dra. Og med et værvarsel som meldte sol og varme lå alt til rette for en unik opplevelse.

Dagene for oppstart kommer nærmere og nærmere, og været endrer seg flere ganger i løpet av tiden. Men varslet de siste dagene begynner å stabilisere seg. Heftig nedbørsmengder og opp til stiv kuling i kastene er det som venter. Kjenner at det ikke rokker ved gleden jeg kjenner på, ikke en millimeter heller. Etter 3 timers kjøring hjemmefra møter jeg regnet ved Kongsmoen. Jeg kjører i sandaler, men bryr meg ikke. Det får bare være.

Det skal sies at jeg aldri har vært i nærheten av kyststrøk og jaktet før, så derfor gleder jeg meg ekstra mye denne gangen. Nytt og ukjent terreng, nye inntrykk og opplevelser. Jeg vet at begrepet «eventyr» kan være en klisjé, men for meg er det slik det oppleves. Merker at sitringen i kroppen vokser når jeg nærmer meg Vikna. 

Knut fra Jegeravisen, kjenner jeg godt fra før, og gleden er stor. Jeg fant fram uten problemer, og merker entusiasmen hans umiddelbart. Det føles bare helt topp. Vi prates litt før jeg parkerer bilen min, en Amarok 14 mod med taktelt. Det er av typen Pia kjøpt av Proffftelt.no i Stjørdal. Jeg liker konseptet veldig bra, da det tar noen få minutter å sette dette opp. Får inn bag og utstyr, så er jeg etablert og klar.

Knut inviterer meg i campingvognen for en kaffe, vi må snakke om dagen som møter oss. 10 september 2022. Han har planen klar, så det er bare for meg og bestemme meg for hvordan jeg ønsker å gjøre det. Smyge eller postere. Av ulike grunner velger jeg å sette meg på post. Vinden skal styrkes betraktelig i løpet av natten, med langt mer nedbørsmengder. Vi bestemmer oss i forhold til lyset og vil være ute på plass i fire tiden den første morgenen.

Natten kommer, og iveren tar overhånd. Sover nesten ikke noe. Kanskje en times tid. Men det gjør ingenting. Våkner av alarmen, og er så opplagt som jeg kan være. Utstyr er klart og forberedt. Kjapp kaffe, og drar ut.

Blir geleidet ut på posten hvor jeg skal sitte, gjør de siste avklaringene. Det er mørkt. Posten er i kanten av en liten skog i tilknytning av et jordet som går som en smal tarm foran meg. Det er bare 70 meter over til den andre skogkanten på den andre siden. Åkeren er noe lang og har samme retning som vinden har, sørvest til nordøst. Temperaturen er egentlig veldig fin. Sitter noe i le for vinden faktisk. Etter hvert som det lysner, så ser jeg bare hvordan den sterke vinden kommer inn fra havet. Hvordan den farer med nedbøren langs åkeren. Regnet faller ikke ned, den blir bare kastet vannrett bortover av rumlingen fra vinden som uler forbi. Selv om jeg var forberedt på at været ville gjøre sitt til at dyra ikke ville komme frem, så gjorde det absolutt ingen ting. Jeg var ute, ute på jakt.

Etter 4 timer så avslutter vi, og trekker oss gjennombløte tilbake. Vi så ikke noen form for aktivitet. Og til tider så jeg heller ikke skogen 70 meter ovenfor meg, på grunn av all nedbøren og vinden.

Dagen er nå godt i gang, og vi må få i oss noe mat samt tørke klær og utstyr. Etter noen timers hvile, så forbereder vi oss til en ettermiddagstur. Vi skal gå over et området for å se om vi kan se noen aktivitet og bevegelse i terrenget. Været letter faktisk noe, og på turen ut er det bare små byger med nedbør med gløtt av oppholdsvær. Og vi har vinden i ryggen. Det er returen som er mest interessant, og da ønsker vi og gå mot vinden. Vi ser ulike dyr ut, men ingen bukk. Under returen så tiltar nedbørs bygene betraktelig, og varmt regn pisker i ansiktet. 

Resten av dagen går i og få tørket klær. Våpenteknisk må tørkes av og få seg et nytt lag med olje og puss. Og så er blir det sosialt samvær med Knut og kona Monica. Det er hjorteburger på menyen, og de ordner å styrer. Det skal ikke stå på noe. Vertskapet er bare enestående. Det er ingen tvil om at de gjør alt for at jeg skal få en flott opplevelse. Og det sørger de for i alle ledd. Det blir servert fantastisk mat og historiene går lett over bordet. Stemningen er god, og vi tar kveld når tiden er klar for og finne posen. 

Torsdags morgen. Det er mye lettere i været, tror nesten jeg ser solen skimte frem i mellom skyene. Er optimist. Tenker at i dag så letter været såpass slik dyrene igjen vil komme frem. Vi drar ut og har en tanke om at vi skal gå over et nytt myr og fjellendt terreng. Planen er å gå parallelt over, ta noen pauser for og prøve lokken. Brunsten skal være gunstig i området enda. Og rett etter oppstart, så får Knut øye på en stor og flott rådyrbukk. Han forsøker og varsle meg, men det viser seg at jeg har problemer med radioen min, så jeg får ikke meldingene. Det blir mobil og teksting for kommunikasjon nå. Bukken var på vei mot meg, men sannsynligvis har bukken sett meg uten at jeg så den, og svingt unna. Vi går litt, posterer litt. Og der kommer sola frem. Det myrlendte terrenget omringet av rabber med furu kommer frem til sin rett. Klarer nesten ikke ta innover meg alle inntrykkene og den fantastiske stemningen. Det er helt magisk. Alt står stille, det er bare meg og naturen. Ser en stor majestetisk havørn som svever på oppdriften av varmen fra solgløttene som varmer så godt. 

Vi fortsetter mot vinden, og nærmer oss et lite fjellparti. Plutselig får jeg et bilde fra Knut. Bilde viser en stor elgokse som ligger langt der fremme, og koser seg som en konge skal i godværet. Dette er bare topp, kjenner at dagen blir bare bedre og bedre. Omsider utpå dagen så kommer vi oss oppe på fjellet, og vi blir og speide rundt til alle kanter. Fjellet er ikke større enn at vi kan nesten se 360 grader rundt, og har meget god oversikt om vi skulle se noe rådyr. Fjellet ligger i bakkant av posten jeg satt på første dag. Det tar ikke lang tid før Knut spotter 3 dyr på andre siden av dalen, i skogsiden rett over posten min dagen før. Han bestemmer seg for og trekke ned fra fjellet, og komme seg opp på fjellet på andre siden. Der er det et platå som han tror han vil kunne spotte det vi mener er en bukk og geit som går sammen. Jeg setter meg bare og posterer i mellomtiden, jeg ser de ikke men følger med.

Tanken nå er at Knut skal komme seg på plass og se om han kan se de. Dagen har blitt til sent ettermiddag nå, og det vil være naturlig at dyrene vil trekke ned til jordet jeg posterte dagen før. Vi bruker WeHunt på mobilen, så jeg ser han begynner og komme seg i posisjon. Så jeg pakker sammen og begynner turen nedover jeg også. Målet mitt er og komme meg lydløst ned uten og forstyrre til bunnen av terrenget mellom oss, og bort til skogholtet jeg satt på dagen før. Knut får øye på bukken og geita, antagelsen vår blir bekreftet. De er i ferd med og beite seg ned over til jorde, retning der jeg skal postere.

Alt går så langt etter planen. Knut sekunderer meg hele veien. Dyrene nærmer seg posten min, og jeg er redd for at jeg ikke klarer å rekke frem uten og lage for mye støy. Har en liten trefot stol som jeg bretter ut, og går de siste meterne frem til kanten og setter meg. Ser ingen dyr fremme og tenker at jeg klarte det. Pust og puls senker seg, og kjenner roen brer seg over meg. 

Ikke før hvilepulsen har senket seg ser jeg bukken og geita over jordet inne i skogkanten. Det er mørkt inne i skogen, vanskelig og se hvem er hva. Pulsen er på topp igjen. Spenningen er optimal. Men dyrene kommer ikke frem nok til at jeg kan se bukken. De er kanskje 100 meter unna til høyre for meg. Og der blir de borte inne i skogen. Det hele varte kanskje et minutt eller to. Vanskelig og anslå når pulsen galopperer. Gode råd begynner og bli dyre, jeg må finne på noe i tilfelle de trekker alt for langt unna.

Drar fram Buttoloen, og lokker 4-5 ganger og avventer. To tre minutter går og venter i spenning. Plutselig får jeg en bevegelse i venstre sidesyn. Noe beveger seg på jordet. I det jeg snur meg, ser jeg umiddelbart at det er bukken. Han viser tydelig iver og reaksjon på lokkingen. Er nysgjerrig. Står med bredsiden til meg og værer. Ørene på bukken går som to vimpler i vinden. Avstanden er nå rundt 50 meter. Jeg får opp våpenet fra ferdigstilling i fanget, sikter og skyter! Bukken spretter til som en hare, og løper videre inn i skogen på andre siden. Jeg kjenner at usikkerheten er der, da den beste følelsen er når dyret faller på smellen. Men jakterfaringen i ryggmargen, sier meg at jeg skal stole på skuddet. Det var et bra skudd, og lar magefølelsen komme til rette. Vet jo så inderlig at selv ved gode skudd, kan dyret gå et stykke. Utfordringen nå var å finne det.

I det pulsen raser over hele opplevelsen, går jeg jeg over jordet for og finne skuddplassen der dyret sto. Får bekreftelsen jeg trengte, men kjenner at jeg ikke klarer å slippe jubelen løs før dyret er funnet. Tanken på å kunne skade dyret og ikke finne det er for stor. Respekten for bukken er så alt for stor til det. Går videre inn i skogen og leter, det er tett og uoversiktlig. Bukken kan ligge hvor som helst uten at jeg trenger å finne det.

Knut ligger fortsatt på fjellhyllen over jordet og skogen, og han drar frem en termisk kikkert som har med. Han spotter og leter, og finner ganske raskt en svak signatur like ved. Han sekunderer med i retning av signaturen, og der ligger bukken.

Nå kan gledesrusen slippe seg løs, jeg er i ekstase. Jeg sjekker dyret, og skuddet sitter der det skulle. Bekreftelsen og syklusen er endelig. Lykken er total!

Drar frem dyret og vi blir enige om at jeg skal bare vomme ut på stedet, og ser raskt at hjertet fikk fulltreff. Tankene og følelsen er ubeskrivelig, hadde ikke klart og beskrive det om jeg prøvde.

Bukken er nå vommet ut, setter i tre strips for å beskytte kjøttet og drar frem dyret. Mørket begynner å komme. Knut går ned fra fjellet og henter bilen, så blir jeg hentet. Vi henger opp og flår bukken når vi kommer tilbake til basen vår. Kvelden går, Knut og Monika begynner på ny og gjør klar til en liten matorgie. Stemningen er på topp. Vi klarte det.

Målet var nådd, jeg hadde fått min bukk.

Jeg vil avslutte med å rette en stor takk til Knut og Monica for en fantastisk tur. De bidro 100% for at jeg skulle ende opp med en opplevelse og et eventyr jeg aldri vil glemme.

ANBEFALT FOR DEG

Relevant

- Advertisement -

Siste artikkler