Jeg hadde hørt om jegere som lokket på elg, og hørt på lydopptak som etterlignet den lyden som elgen” ville” høre, men selv hadde jeg aldri verken trent eller praktisert dette tidligere.
Tekst: Knut Gartland
Det var under hjortejakt på Hitra jeg fikk oppleve lokking første gangen, og ble overrasket over effekten de ”verste” lydene hadde på de brunstige bukkene. Konkluderte da med at man ikke trengte å være spesialist på hjortelyder så lenge bukkene var i brunst.
Dro opp til Namdalen torsdag kveld, og hadde planer om noen dager med smygjakt på elg og hjort. Skogsområdene lå der i de fineste høstfarger, og jeg kunne nesten ikke vente med å komme til skogs.
Det ble derimot ikke tid til jakt denne dagen, men jeg brukte kvelden på å prate med grunneierne og andre lokale helter, for å høre om og eventuelt hvor de hadde sett dyr.
Fikk vite at det hadde vært observert både elg og hjort i terrenget. Nå måtte jeg finne ut om disse dyrene fremdeles var i min teig, eller om de hadde fortsatt på sitt trekk.
Jeg dro ut tidlig fredag morgen. Været var ganske så rufsete. Vinden slet i tretoppene og regnet plasket ned i myra, men meldingene sa meg at det skulle bli bedre utover dagen.
Smygjakt er fint i dårlig vær, og er man godt kamuflert forsvinner man i skogen. Utfordringen med smygjakt er lyden av en tung kropp som beveger seg over tørre kvister og tørr mose.
Jeg vandret litt forsiktig rundt i terrenget, og så spor etter flere dyr. Oppdaget at det i den siste uka hadde vært stor aktivitet rundt i de forskjellige viltåkrene som er anlagt i området.
Konklusjonen ble at hvis vinden løyet, skulle mulighetene til å smyge seg inn på et dyr være tilstede. Jeg dro tilbake til hytta for en bedre frokost, og for å legge en slagplan for den kommende ettermiddagen.
Størrelsen på terrenget var en viktig årsak til at jeg i min plan for fredag kveld, bestemte at det var 2 områder jeg ville prioritere. Det ene var et større område med dyrket mark, og det andre var et område som nå ble brukt til viltåker. Det var jakttårn ved begge stedene, men jeg var her for å drive smygjakt.
Utpå ettermiddagen begynte jeg å klargjøre utstyret. Kikkert er det viktigste, men avstandsmåleren er også et godt hjelpemiddel under den type jakt jeg skulle utføre. Valgte klær som skulle gjøre meg mest mulig lydløs, og kamuflerte meg fra topp til tå.
På turen inn i området, tok jeg en avstikker innom et høydedrag, for å se litt rundt i terrenget.
Her kunne jeg se en elgokse, beitende på en av de stedene jeg på forhånd hadde pekt ut som aktuelt.
Vinden var overhodet ikke på min side, så jeg ble nødt til å gå inn fra en retning som gir meg små muligheter for å komme helt inn på dyret. Det var dumt, men allikevel en utfordring som jeg ville ta.
Alle som har drevet med denne type jakt vet at dette tar tid, for gjør du et feiltrinn, og lager en lyd, skremmer man elgen over alle hauger.
Etter over en time sniking rundt i skogen, ble det stopp. Jeg kunne ikke komme nærmere, men nå kunne jeg se oksen. Det var en flott fjorårsokse, med 4 spir.
Laseren viste 450 meter, det var for langt hold for å skyte. Her ble det stopp. Jeg gikk fri for ideer. Lå på maven i noen lange minutter før jeg kom på den lokkingen som de brukte etter hjorten på Hitra.
Hvordan skulle jeg låte for å få den flotte oksen til å komme nærmere. Prøvde meg med noen forsiktige støt inne i hendene. Det låt forferdelig. Det gjorde det antakelig for oksen også, for han reagerte spontant med å begynne å løpe i min retning. Jeg lå i overkanten av et 100 meter bredt hogstfelt, med rifla klargjort og tofoten slått ut.
Elgen løp uten stans helt til kanten av hogsfeltet. Der stoppet han, og lyttet etter hvor det hadde blitt av den merkelige lyden. Avstanden var nå bare 100 meter, men dyret vinklet plutselig, og gikk i kanten av feltet bort fra meg. Jeg fikk ikke noe godt skuddbilde, så jeg måtte prøve denne merkelige lyden en gang til.
Et støt og elgen snudde kontant, kom løpende opp gjennom feltet i stor hastighet, og var tydeligvis meget forbannet.
Her lå jeg, med rifla på tofot og skulle forsvare meg mot en illsint og løpende elg. Dyret kom rett i mot meg, og når den kom på 30 meter ble det for tøft. Skuddet gikk inn i stikkhullet, rett opp i ryggen, og dyret døde i smellen.
Jeg kom meg etter hvert fra sjokket, og det gikk så opp for meg hva som egentlig hadde skjedd. Jeg hadde lokket inn min første elg.
I det jeg vommet ut dyret, kom mørket snikende. Grunneieren fikk på telefon beskjed om å gjøre seg ferdig i fjøset, for vi måtte ta frakten av dette dyret senere. Jeg hadde bare avsluttet del en av min plan for kvelden.
Etter en halv times rask marsj gjennom skogen, begynte jeg å nærme meg viltåkeren som hjorten hadde brukt som matfat den siste uka. De siste hundre meterne gikk alt for sakte.
Mørket senket seg over meg. En kikkert med god lysåpning er god å ha når det nærmer seg kveld, men jeg kunne ikke se noen dyr i åkeren.
Måtte sende noen sms til venner om det som hadde hendt tidligere på kvelden, for det var jo en så stor opplevelse. I det jeg trykker på send, og telefonen lyser som ei sol i mørket, ser jeg bevegelser i andre enden av åkeren. I kikkerten kunne jeg se at det var noen tagger som stakk frem. Det var en hjort.
Avstanden og mørket var avgjørende for at det ikke var aktuelt å skyte, så jeg tenkte at det ble vel med opplevelsen av å se dyret. Hjorten hadde ikke sett meg, og beitet rolig uten noen form for dødsangst.
Da tenkte jeg nok en gang på Hitra, og et støt var nok. Det flotte dyret nesten eksploderte der ute på åkeren, og kom i full fart rett i mot meg. Jeg kunne jo ikke gjøre annet enn å skyte, for det var jo bare 15 meter bort til en illsint hjortebukk. Her ble det kortslutning, og grande finale. Dyret, som også i dette tilfelle var en fin fjorårsbukk, falt død om etter et godt og velrettet skudd.
Det var en sliten men fornøyd jeger som etter midnatt kom tilbake til hytta. Det tar tid å slakte så store og flotte dyr helt alene.
Middag ble tilberedt. Ytrefilet av rådyr, skutt tidligere i uka, var på menyen. Det er godt å kunne leve av det man jakter, og spesielt etter slike opplevelser.
Den natta sov jeg godt, og hadde noen fantastiske drømmer, som om en videofilm spilte av kvelden gang etter gang. Lørdag morgen ble en morgen med masse søvn. Opplevelsen kvelden i forveien ga meg ro nok i kroppen til å sove lenge.
Lørdag kveld var det fest på lokalet, men ned dit skulle ikke jeg. Feiring av det jeg hadde opplevd hadde vært på sin plass, men jeg var her tross alt for å jakte. Denne kvelden ville jeg bare vandre forsiktig rundt i terrenget, og måtte selvsagt innom det tidligere nevnte høydedraget. Hadde tidligere på dagen blitt fortalt at det skulle være en del elg på tur inn i dette området.
Dyrene var lokalisert i det vanskeligste hjørnet av en større åker. Der var 1 ku med 2 kalver nede i et hjørne, 1 ku med en kalv ca 100 meter fra henne igjen, og mellom dem gikk en fryktelig stor okse. Her var det mulighet.
Jeg hadde en okse igjen på kvoten, og denne kunne være en perfekt avslutning. Her hadde jeg, på den samme høyden som jeg kvelden i forveien oppdaget fjorårsoksen, nok en gang funnet elg.
Brukte noen minutter til å planlegge innpåmarsjen, før jeg begynte den tidkrevende turen inn mot målet. Her kom jeg for brått på dyrene og ble liggende flatt på en liten høyde, uten mulighet for å komme meg nærmere. Avstanden ble målt til 350 meter, våpen ble klargjort, og jeg fikk en fin skytestilling.
Her lå jeg å så på den største oksen jeg hadde sett til nå i mine 27 år som elgjeger, mellom 15 og 20 spir i en kraftig krone.
Jeg har skutt mindre dyr på tilsvarende hold tidligere, men jeg var jo her for å snike, ikke drive langholdskyting.
Av erfaring fra kvelden før, prøvde jeg å lokke på oksen med min forferdelige lyd. Dette var en av de gamle guttene. Han ville ikke la seg lure av en jeger som egentlig ikke visste hva han drev med.
Under min etter hvert så desperate lokking, gikk bare oksen rolig mellom kyrne, og ville liksom være sikker på at ingen kom nær sine kommende elskerinner. Jeg forsto etter hvert at dette ikke gikk. Han ville bare ikke forlate damene.
Problemet for meg var at kvelden kom raskere enn jeg ønsket, og jeg måtte ta et snarlig valg på hvordan jeg skulle komme meg inn på dette flotte dyret.
Etter over en times flankemarsj, med de siste 30 minuttene krypende på knærne, så jeg dyrene igjen foran meg. Det er egentlig utrolig, for vinden var ikke på min side. Avstanden var kun 110 meter, men det manglet noe. Oksen var som forduftet, bare kyr og kalver stod igjen.
Det begynte å bli mørkt, og jeg var desperat nok til å prøve denne forferdelige lokkingen igjen. Jeg lå på maven, lokket og studerte dyra i kikkerten, men det kom ingen okse.
I det jeg skulle til å reise meg for å avslutte, hørte jeg noe korte støt. Det måtte være oksen, men hvor var han. Støtene ble sterkere, men jeg så ikke noe dyr. Så skjer det.
Oksen kommer inn bak meg. I full fart kommer han i mot meg. Han vet hvem jeg er og hvor jeg ligger. Han vil jage meg bort. Men så stopper han på 50 meter, snur hele bredsiden til meg, og blir stående helt stille.
For et fantastisk syn! Et beist av en elg, med et gevir i medaljeklassen, står med bredsiden til meg, og bare venter på å få det siste blyet. Men jeg, som den fornuftige jegeren jeg er, tenkte at etter et eventuelt skudd ville det være mørkt.
Skulle det bli ettersøk, ville jeg få en forferdelig tur i den mørke skogen. Om jeg lot den gå, ville jeg fortsatt kunne få muligheten morgenen etter.
Jeg visste at jeg ikke ville levere noe dårlig skudd, for jeg har trent masse, og skutt mange dyr tidligere denne høsten. Men fornuften gjorde at denne flotte elgoksen, fikk leve.
Hadde det ikke vært for at denne helgen hadde gitt meg de mest fantastiske jaktopplevelser, så hadde det vært en nedtur det at jeg ikke felte oksen lørdag kveld. For søndag, da var både oksen og alle de andre dyra forsvunnet.
Elgjakta ble avsluttet denne dagen, uten egentlig med noen annen følelse enn vanvittig glede, selv om jeg ikke fikk skutt denne enormt fine oksen.
Takk til dere på Hitra, som lærte meg at rare lyder fungerer godt på brunstige bukker.
