Artikkelen er skrevet av Jørgen Korstad
Beveren er vår største gnager, og ble på grunn av jakt og stor hogstaktivitet nesten utryddet i Norge på 1800-tallet. Den ble da fredet, og bestanden har økt betraktelig siden da. Nå har vi en stor og jaktbar bestand i store deler av landet fra Nordland og sørover. De siste årene har flere og flere kommuner åpnet for beverjakt.
Beverens biologi
Beveren er godt tilpasset livet i og ved vannet. Den finner maten sin i og ved vann, og demmer opp vann og vassdrag for å få et tilfredsstillende leveområde. Beveren foretrekker vannplanter og urter som mat, men på grunn av en ekstra stor blindtarm, kan den leve på fiberrik kost som kvister og bark. Kvister og bark utgjør størstedelen av vinterkosten til beveren. De foretrukne treslagene er osp, rogn, selje og bjørk. På høsten samler beveren kvister på bunnen av elva som matlager til isen legger seg.
En voksen bever kan ha en kroppslengde på opptil 90cm, og den veier vanligvis mellom 15 og 20kg, men den kan bli betydelig tyngre. Bakføttene har svømmehud, mens frambeina har kraftige klør som den bruker til å holde kvister o.l., samt å grave.
I en beverkoloni er det som oftest en familiegruppe, som gjerne består av et foreldrepar med 2 årskull. Når beveren blir kjønnsmoden blir de ofte fordrevet fra familiekolonien, og må finne egne områder.
Beveren er veldig territoriell, og patruljerer områdene sine jevnlig. De markerer territoriet med kjertlene ved analåpningen. Kommer en fremmed bever inn i territoriet, blir det ofte slåsskamper. Voksne bevere har ofte arr og «krigsskader», både på kroppen og halen.
Lover og regler
Lite utdrag fra lovdata:
Beveren kan fanges i de kommunene der det er åpnet for beverjakt fra 01.oktober til 30.april, men jakttiden er utvidet til 15.mai i noen kommuner. Sjekk med kommunen for å finne ut jakttiden på bever der du skal fangste.
Den enkelte kommune vedtar et mål for bærekraftig forvaltning av bestandene av bever i kommunen. De kan gjennom forskrift åpne for jakt og fangst i hele eller deler av kommunen i en nærmere fastsatt periode innenfor gjeldende jakttid for bever.
Det kan også fastsettes en kvote for uttaket.
Det er kun tillatt å benytte slagfelle. Fellen skal plasseres under vann og utenfor områder hvor det kan oppstå fare for mennesker og husdyr. Det skal føres tilsyn med fangstredskapet minst en gang i uka. Fellene skal merkes med navn, adresse og telefonnummer. Kommunen kan pålegge jeger og rettighetshaver å gi opplysninger om felte dyr, herunder innlevere hele eller deler av viltet til statistiske eller vitenskapelige formål.
Fangst av bever
Jeg bedriver ofte min fangst etter bever i små elver og bekker. Disse er gjerne mer oversiktlig enn større vassdrag når det gjelder å finne gode fangstplasser. På høsten når fangsten tar til sjekker jeg fellene 4-6ganger i uka. Skal kjøttet brukes som mat, bør fellene sjekkes omtrent hver dag. Det er også viktig å sjekke ofte når isen legger seg. Isen kan raskt bli for tykk til å slå seg gjennom med øksa. Et annet problem er at fella kan fryse inn i isen. Jeg hogger på hull hver gang jeg er på fellerunde, slik at isen rundt fella er tynnest mulig.
Som med annen fangst er forberedelser viktige. Jeg koker inn fellene mine med dye hvert år. Jeg spenner de og ser at de fungerer som de skal. Dette gjør jeg på forsommeren. Hvis jeg skal fangste i nye områder, tar jeg meg noen turer i løpet av sommeren for å se an aktiviteten, og prøve å observere hvor mange individer det er der. Da finner jeg sånn omtrentlig hvor jeg vil sette fellene mine. På høsten før fangsten starter, tar jeg samme turen. Nå ser jeg hvor beveren er mest aktiv, og kan finne de gode felleplasseringene.
I små elver og bekker liker jeg å bruke det amerikanerne kaller «dive-set». Det er kort fortalt å sperre av bekken/elva slik at eneste passeringsmulighet blir der fella står. Best erfaring har jeg med dette når jeg finner naturlige plasser beveren må dykke under for å passere punktet, slik som en stokk som ligger skrått ned i vannet eller liknende.
Et annet sett jeg bruker en del likner på «dive-settet». Der beveren går på land, sperres oppgangen med kvist og stokker, og fella plasseres i en åpning mellom disse på samme måte som «dive-settet». Husk å legge en kraftigere stokk over fella så beveren dykker inn i fella.
Jeg liker ikke å sette fella i forbindelse med demninger. Ofte kan beveren ha med seg byggematerialer dit som kan løse ut fella til feil til, med uheldige feilslag som resultat. En skal fangste humant, og gjøre sitt ytterste for at ikke slike feilslag skal forekomme.
Etter som beveren er så territoriell, er «castor-sett» rimelig effektive. Castor er luktkjertelen til beveren som den bruker til å markere revir. Lag et sett inn mot land som beskrevet over, legg en mudderhaug inn på land innenfor fella, og sette en pinne med luktstoff på i den haugen. Alle bevrene i kolonien vil sjekke dette ut.
Beveren, en ressurs
Når man har vært heldig å fanget en bever, synes jeg det er viktig å ta vare på den. Mange spiser beverkjøttet. Jeg bruker beverkjøtt som åte i mårfellene mine. Skinner tar jeg vare på. Jeg flår, salter, tørker og bereder skinnene selv. I tillegg koker jeg ren skallen og bleker den. Skinnet og skallen er fine trofeer og minner en bør ta vare på. Bereder man skinnet, kan man sy votter, vester, luer, pledd og mye mer av de. Ellers gjør et beverskinn seg godt på veggen. Jeg bruker et beverskinn som sitteunderlag når jeg er på jakt, og det er nok det beste sitteunderlaget jeg har hatt.
Jørgen Korstad er en allsidig jeger, fisker og fangstmann, og bruker store deler av året ute i naturen. Han jakter og fangster på alt fra elg ned til røyskatt. De fleste turene i skogen på høsten er etter skogsfugl med hund. Senhøsten og vinteren, bruker han mest tid på fellefangst av smårovdyr og bever, samt lokking av rev. Jørgen har skrevet flere hefter om jakt og fangst, blant annet om fangst av bever.
Her finner du Jørgen på Facebook
