Jakt- og Fiskesenteret med Kim Storstein Jønsson og Eivind Lurås holdt i Februar 2017 et gaupejaktkurs i Saltdalen, Nordland. En av deltakerne var Kim Jønsson, som også fungerte som hundefører de to jaktdagene som etterfulgte teoridelen av kurset. Jønsson har vært så hyggelig og fortalt Jegeravisen om hvordan de to dagene utspilte seg.
Tekst: Kim Jønsson, @kimstorstein
Hundene klarte heller ikke å følge sporene etter gaupa. På tross av at det nå var kort tid igjen av dagslyset, bestemte vi oss for å på alt vi klarte, rett over snaufjellet, i håp om å finne igjen sporet på andre siden. Midt på fjellet fikk vi indikasjon på at vi var på rett vei; et reinsdyrkadaver, antageligvis tatt av en gaupe.
Blant deltakerne var det mange erfarne gaupejegere, men få som hadde mye erfaring med gaupejakt med hund. Det ble et voldsomt uvær første natten, noe som gjorde det vanskelig å finne spor. Utover dagen ble det til slutt funnet et spor og det ble god stemning i laget, men etter litt sporing viste det seg å være spor fra en familiegruppe, noe som var fredet.
Det begynte å ta på kreftene etter to dager med mye sporing og lite søvn. Stemninga gikk derfor i taket da det utover på dag nummer to ble funnet ferske gaupespor. Sporene var i samme område hvor familiegruppa hadde oppholdt seg dagen før, men med bekreftelse fra SNO kunne vi konstatere at det var snakk om en enslig gaupe.
Området vi hadde katten i, var enormt og veiløst. Det var ikke mye igjen av dagen, så vi rakk ikke å få folk ut i en ring. Heldigvis kjente de lokale gaupejegerne om flere gode poster i området. Postrekker ble satt ut samtidig som Kim, med russerstøveren Basun, og Eivind, med blandingsstøveren Simen, begynte å gå på sporet.
Sporet hadde strak retning rett opp mot fjellet, og stemningen var til å ta og føle på, da vi meldte i fra om at gaupa hadde gått opp på snaufjellet. Der var det, grunnet sterk vind, ikke lenger mulig å se sporet.
Hundene klarte heller ikke å følge sporene etter gaupa. På tross av at det nå var kort tid igjen av dagslyset, bestemte vi oss for å på alt vi klarte, rett over snaufjellet, i håp om å finne igjen sporet på andre siden. Midt på fjellet fikk vi indikasjon på at vi var på rett vei; et reinsdyrkadaver, antageligvis tatt av en gaupe.
Da vi endelig nærmet oss slutten av Snaufjellet, ble vi møtt av et bratt berg og steinur på vei ned dalen. Jeg og Eivind delte lag for å øke sjansen på å finne sporet. Jaktlaget var akkurat funnet plass på sine nye poster etter omposteringen. Gleden ble stor og trua kom tilbake da sporene plutselig kom til syne foran meg. Nå gjaldt det å få gaupa på beina, om vi skulle rekke en jakt før det ble for sent.
Forvaltning av gaupe i Norge:
Siden gaupa ikke har like strengt vern etter Bernkonvensjonen som andre store rovdyr, er det åpnet for kvotejakt på gaupe. Kvotejakt er ordinær jakt hvor myndighetene fastsetter hvor mange dyr som kan felles. Jakta gjennomføres i perioden 1. februar til 31. mars og er det viktigste verktøyet for å regulere bestanden av gaupe. I enkelte områder kan rovviltnemndene eller Miljødirektoratet åpne for kvotefri jakt etter visse kriterier. Utover kvotejakt kan skadefelling benyttes for å avverge skade på sau og tamrein. Kilde: Miljødirektoratet
Jeg slapp Basun på sporet og han forsvant etter i høy hastighet. Han var ikke kommet lenger enn en kilometer, før vi endelig kunne høre losen. Den gikk bare en runde, før den snudde og kom rett mot meg.
Alle sanser jobber for fullt. Spenningen man kjenner i kroppen kan ikke sammenlignes med noe annet, og man kjenner virkelig at man er i live. Gaupa passerer på fjellhylla over meg, kun 60 meter unna. Dette er tilstrekkelig for gaupa til å holde seg skjult. Losen fortsetter, men etter noen hundre meter smeller det fra en av postene.
Skytter kunne fortelle, at gaupa kom i høy fart med hunden rett bak seg. Det ble en kort stålos, før gaupa kastet seg 20 meter ned i steinura. Heldigvis ble hunden stående igjen på kanten.
På posten nedenfor, sitter den utnevnte jaktleder og erfarne gaupejeger Raymond Osbakk. Han ser hele situasjonen og kan etter en stund med klatring i steinura konstatere at gaupa er død.
Stemningen er god i jaktlaget, da vi senere samles og tar en oppsummering. Forutsetningen for å lykkes med gaupejakt eller rovviltjakt øker generelt sett drastisk da alle elementer funker. God organisering, god planlegging, erfaren jaktledelse, sporere, hunder og hundeførere, dyktige og tålmodige poster, og et jaktlag som “gnur,” på, selv om sjansen for å lykkes er dårlig.
Du finner også Jegeravisen på Facebook
