Hjem historier Kevin gikk gjennom isen når han skulle redde Hamiltonstøveren Spott

Kevin gikk gjennom isen når han skulle redde Hamiltonstøveren Spott

Av Raphael Pedersen

«Dette ble en test om overlevelse, men for min del var det nok så sterkt bånd til hunden som gjorde at jeg skulle redde den koste hva det vil! Jeg etterlater ikke en jaktkamerat , død eller levende. Alle skal hjem» 

Kevin Lysvand (23) fra Nord-Trøndelag, deler en skrekkhistorie med oss, hendelsen skjedde under en harejakt den 20 Desember i 2014.

Jeg lånte Spott (hunden) når eieren ikke hadde anledning til å bli med på jakt. Han skulle få trent seg så ofte det lot seg gjøre.
Som alle vet så skal jo harelosen vare en stund på harehunder,
De skal lære seg å jobbe som alle andre sporhunder, selvstendig. Spott var en hund med ganske stort potensiale , som vi trente regelmessig.

Starten på den dag som skulle bli uforglemmelig. Foto: Kevin Lysvand

Men på denne fine vinterdagen ble ting litt annerledes. Jeg slapp Spott på fri søk i et område nært gården vår, hvor jeg vet det er mye hare.
Etter en liten times tid gjorde den los, og jeg fulgte losen.
Jeg skulle la ham jobbe runder med haren og stille meg i ringen etterhvert.

Men etter halvannen times los gikk haren helt uventet ut av området, og mot en dal lengre unna som leder ned mot et vann. En fast overgang som jeg skjønte haren ville bruke.
Det var viktig å få skutt haren eller stoppet hunden før de krysset veien mot vannet. I dette vannet er det en stor holme, med sund og strøm som gir svært dårlig is. Jeg innså litt for sent at losen snudde så brått, og sprang deretter opp til gården for å hente snøscooteren slik at jeg kunne komme meg raskt nok avgårde å få stoppet losen. Men i det jeg kommer mot punktet ved dalen passerer haren meg og hunden kommer i full los etter. Spott var ikke til å stoppe.

Jeg prøvde alt jeg kunne å få kalt inn hunden men losen fortsatte rundt holmen. Jeg kunne se både hare og hund flere ganger uten mulighet til å avfyre børsa på grunn av avstanden. Situasjonen ble svært stressende, for jeg visste at isen var dårlig.

Jeg fulgte med på GPS’en hele tiden når jeg ikke så hunden på holmen, for haren måtte jo av før eller siden. Jeg bare håpet at Spott mistet sporet etter haren. Etterhvert viste GPS’en at hunden stod stille midt i sundet, da skjønte jeg at det jeg fryktet hadde skjedd.. Spott var gått gjennom isen. Nå gjaldt det bare å finne en rute rundt vannet og redde den. Det var forøvrig 18- og sterk vindt i tillegg. Stresset og redd for hunden, prøvde jeg flere steder å komme frem til Spott, men det var svært vanskelige forhold. Stresset og situasjonen endte med en dumdristig avgjørelse.. jeg kjørte direkte over isen mot Spott. Jeg så ham ligge med potene over iskanten, og han slet med å holde seg oppe. Jeg kjørte scooteren full fart mot ham og bøyde meg så langt ned at jeg klarte å ta tak i hundebåndet. På grunn av farten mistet jeg taket og kunne bare maktesløs se at Spott sank under igjen mens han stirret meg inn i øynene.

I  det øyeblikket våknet vel et rednings instinkt og sinne i meg som gjorde meg enda mer fokusert på å redde ham opp. I det jeg fikk tatt en runde til på isen og kom tilbake, hørte jeg knitringen/braket i isen som knakk, og på et blunk bråstoppet scooteren med fronten ned gjennom isen. Jeg fløy over med hodet først og tvers gjennom isen. Det ble panisk, jeg fant ikke overflaten! Så kjente jeg noe på ryggen som var Spott sine bein, og jeg kom meg opp til overflaten. I det jeg får hodet opp fra vannet, innser jeg hvor hinsides kaldt det er. Nå var det viktig å finne roen og holde fokus!  Vi var et stykke fra land, men jeg tok den avgjørelsen og svømte mot holmen siden det var nærmest. Spott var nærmest livløs etter å ha ligget så lenge i vannet, derfor måtte jeg ta ham i den ene hånden og svømme med den andre. Dette gikk forsåvidt greit, men problemet var at med vekten min, full oppakning + utstyr og våpen ble vi for tung for isen, og den holdt ikke til å komme oss opp.

Så jeg måtte svømme og bryte is i 30-40m på vei mot land. Til slutt fikk vi kommet oss i land på holmen, men jeg klarte ikke å reise meg. Jeg måtte rulle av meg klærne og utstyret, deretter prøve å roe ned Spott slik at han ikke fortullet seg unna meg,

Han var i sjokk og veldig redd. Jeg fikk av meg av meg klærne, vridde opp ullklærne mine, fikk dem på igjen og satt i gang med å massere kroppen til Spott. Dette var for å øke blodsirkulasjonen hans, samt gjøre livreddende tiltak for oss begge. Han forble lammet, så jeg kastet ham over skuldrene mine for å holde meg i bevegelse mens jeg planla neste steg. Jeg prøvde å grave frem mobiltelefonen fra lommen, men fingrene mine var lammet på grunn av kulden. Da slo tanken meg at jeg måtte pisse på fingrene mine for å få følelsen tilbake. Heldigvis tålte mobilen min vann, men jeg fikk kun sendt en sms før den kortsluttet. Uvitende om noen hadde fått beskjeden min, var det bare å planlegge hvordan jeg skulle komme meg tilbake til gården. Tiden var i ferd med å renne ut for oss begge. Jeg plukket ut noen lange bjørketrær som skulle være hjelpemiddel over sundet. Jeg var jo nødt til å komme meg til gården som var to kilometer borte. Så hørte jeg folk på den andre siden av holmen. Etter litt om og men, fikk jeg til slutt kontakt med en av dem som hadde satt ut på let etter meg. Nå måtte resten av folkene hente båt og utstyr slik at de kunne komme seg ut til meg. Men tanke på hvor lenge jeg nå hadde vært våt og kald, var jeg inne i en kritisk fase nå. Når redningsfolkene kom seg over hadde hadde jeg ikke følelse i kroppen lenger. Spott og meg holdt sammen hele tiden. Det hadde nå gått to timer siden jeg falt gjennom isen i 18- grader. Vi fikk omsider kommet oss inn og foran peisen, jeg ble etterhvert geleidet inn i dusjen hvor jeg satt en times tid og kjente på frost smertene.

Denne historien endte heldigvis bra for både Kevin og hamiltonstøveren Spott.

To gode venner som fikk lære livets harde lekse. Foto: Privat

Men Kevin forteller til Jegeravisen.no at han enda får behandling for sykdommer etter hendelsen. Kevin forteller også at uten familien samt et par anleggsarbeidere som kom ham til unsettelse, er det slettes ikke sikkert at han hadde vært i live i dag. Og jakten er slettes ikke over for ham, han er noen livserfaringer rikere og har lært å ha respekt for isen!

Følg gjerne Kevin Lysvand på Instagram. 

Vi takker Kevin Lysvand som delte denne sterke historien med oss og er utrolig glad for at det hele endte så bra som det gjorde.

ANBEFALT FOR DEG

Facebook kommentarer

Disse vil du også like

Skriv en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.