Sondre Aarhus (20) fra Finsland i Songdalen, forteller oss om en svært bra reinsdyrjakt. Her er historien hans, gitt til Jegeravisen.no
Tekst av Sondre Aarhus
Lyden av bacon med alt for mye fett på og speileggene som surkler i
pannen er noe ikke alle reinsdyrjegere får dra nytte av på fjellet.
Men for oss som er så heldige å ha en støyl å returnere til etter en
lang dag på fjellet, høres dette kanskje mer naturlig ut. For etter en nydelig frokost, med både egg og bacon ble synkroflexen
pakket med både sjokolade, nykokt kaffe og nistepakke med nystekt
brød. Jeg var klar for en flott dag i fjellet på jakt etter kalv.
Tidlig fikk jeg en følelse av at det var dyr i nærheten. Jeg kunne
kjenne lukta, og høre dem. Så fant jeg dem, 300 meter ovenfor meg, et par bukker i himmelsynet. Kunne det være kalv i flokken? Kunne dette bli min sjanse? Jeg lurte frem kikkerten av sekken og så 4 store steiner som lå like stille som dem alltid hadde gjort. Føttene traff bakken like fort som dem hadde lettet. Og jeg sa til meg selv at
jeg kanskje skulle roe forventningene et lite hakk eller to. Jeg tok meg
litt vann fra bekken, fortrengte tankene om reinsdyrflokk og trasket
videre. Ikke mange meterne ovenfor møte med de store steinene fikk jeg bekreftet at følelsen om at det var dyr i nærheten ikke var feil
likevel.
Jakten begynner
80 dyr kom min vei, bare 30 minutt fra støylen! Jeg la fra meg sekken,
snek meg frem 40 meter, fant en fin stein å lene tikkaen min etter. Nå
skulle det bli min tur! En kalv i flott mundur stilte seg opp med
bredsiden til uvitende om hva som skulle skje med den om få øyeblikk.
Årets første reinsdyr var et faktum. Lå stille å ventet til flokken
var ute av synet i håp om at jeg kunne få en sjanse nr 2 på flokken,
men flokken hadde andre planer og dro sin vei nordover.
Dag 2
Lite visste jeg, at dette skulle bli den villeste jaktopplevelsen jeg noen gang kommer til å ha!
Det var andre dag av jakten og klokken slo 10.00. Kaffen var klar og jaktkameratene var like rundt hjørne, ikke minst min egen far. Også i dag som i går, skulle det vise seg at en ny flokk hadde inntatt samme plass som gårsdagens flokk. Skulle dette bli like enkelt i dag også? Skulle alt være over med 1 times gange sammenlagt fra støylen? Neida, på reinsdyrjakta skjer det som regel aldri det en tror skal skje. Våre jakt-kompiser fra nabostøylen hadde også to kort. En kalv og et
simle/ungbukk kort. Våres instrukser fra de eldre mentorene vi var så
heldige å få jakte for var at årets reinsdyrjakt skulle gjøres
ferdig i dag. Dette ble jo lett! Vi gjør jo bare likt som jeg gjorde dagen før! Ei så enkelt skulle det bli, før vi rakk å tenke på å stille på flokken, trakk de opp og vekk fra dalen vi jaktet i.
Skulle vi følge etter?
Skulle vi orke å ta den lange turen etter
flokken bare for å oppleve at dem var som sunket i jorden når vi selv
kom til topps? JA! Det skulle vi. Derfor stablet vi oss oppover fjellsiden som forsåvidt virket brattere i år enn i fjor. Vell oppe på topp får vi se flokken 600 meter unna på ei lita hylle, med vinden rett i nesen.
Hvordan skulle dette gå? Vi hadde ingen sjangse på å snike oss mot
dyrene. Med mindre vi tok turen ned halve bakken vi akkurat hadde
besteget og rundt toppen dyrene stod under. Med en mann forlatt for å
holde utkikk etter dyrene rundet vi toppen og fikk beskjed om at vi var
100 meter fra dyrene.
Sikringsradioen var skrudd godt ned så ingen skulle bli skremt, verken
oss selv eller dyrene. Meg og min far har 8 år sammen på reinsdyrjakt,
så vi hadde sett for oss å komme på overside av dyrene og ca 50 meter
unna. Men slik skulle det altså ikke bli. Vi hadde vinden i trynet mens vi listet oss mot der vår radiomann
styrte oss. Et lite minutts stillhet på radioen ble avbrutt av en
skrikende stemme. » Dere må legge dere ned! Dere er 20 meter unna
flokken!» Verken meg eller min far skjønte noen ting. «her var det jo
ikke noe flokk?» tenkte jeg. De 5 neste meterne føltes som en
søndagstur i bestemors 2CV. Nerver høyt under taket og lite
komfortabelt. Måtte ta et lite pust i bakken før de neste 8 meterne
kunne krypes inn. Så nærme var jeg at jeg kunne høre de nærmeste
simlene kakle om hvor mye de gledet seg til brunsten som snart kom over
dem. En liten stein løsner og hele flokken en nå på tå og hev.
Rødpunkten finner ei flott simle og detter i smellen, igjen gjør
rødpunkten jobben for meg og finner en kalv som gjør seg fri fra
flokken. Skuddet sitter litt høyt men detter i smellen og legger seg
fint ved kalven min far har skutt.
Det ble altså to dager og fire reinsdyr og årets jakt er ferdig. Alt
som gjenstår er et par kilometer med bæring og ei god pils på en god
og var støyl. Godt plassert i Setesdal Austhei.
Vi gratulerer med nydelig uttelling, og takker Sondre for at han delte historien sin med Jegeravisen.no
-For å holde deg oppdatert om våre saker, følg oss på Facebook–
Publisert av Raphael Pedersen, med tillatelse av Sondre Aarhus
