Norges jegere har virkelig lykken med seg, under årets bukkejakt.Tommy Kjensberg Higraff (28) fra Stavanger, forteller om premierebukken sin. Denne tok han på Svihus i Rogaland. Første dag av bukkejakten.
Foto: Privat
Tommy forteller til Jegeravisen.no
Det er onsdags kveld, rifla er skutt inn, lokke-fløyta pakket i sekken, til og med ny kamuflasje for anledningen. Eneste jeg har kverulert meg ihjel på, er om jeg skulle kjøpe skyte stokk eller nøye meg med to-foten jeg allerede har. To-foten får gjøre jobben, for jeg kan ikke ha med meg for mye på bukke-jakten. Klokka nærmer seg ni på kvelden, og jeg klarer ikke vente lenger. Slenger meg i bilen å kjører opp til gårdsbruket på Svihus i Rogaland, hvor jeg har jaktterrenget og fellings løyvene mine. Kjøreturen starter fantastisk bra. Allerede ved Bråsteinvatnet (rett utfor Sandnes) ser jeg ei geit med to kalver som går å beiter 200m fra E39. Og slik fortsetter det, ny kalv på ei mark like ved Rogaland Arboret, etterfulgt av ny geit på et jorde ved Sviland. Pulsen stiger, og nervene begynner å komme. Ankommer gården 20 minutter senere, og det første som møter synet mitt er en geit med to kalver som går å beiter på marka, der jeg planla å starte jakten.
Jakten starter, og Tommy forteller videre:
Dette gjør meg veldig sikker på at bukken ikke er langt unna. Bonden, som også er en veldig god kompis av meg, står klar for å slå av en prat med meg, slik at ventetiden til midnatt ikke blir for ensom og lang. Klokken passerer elleve og kryper raskt mot halv tolv, samtidig som skytelyset blir dårligere og tåken siver inn over fjelltoppene ned i den lille dalen. Jeg tar fort avgjørelsen om å reise hjem. Dette for å få noen timer med søvn og fortsette jakten tidlig morning. Alarmklokken ringer, klokken er halv fire nattestid. Spretter opp, får i meg en god frokost, pakker med kaffe og kjører inn. Ved ankomst har det akkurat blitt lyst nok til å skyte. Først sjekker jeg vindretningen. Den svale milde sommerbrisen kommer fra sør-vest, helt perfekt! Tar med meg utstyret, lader min TikkaT3, setter sikringen på og beveger meg ned mot marka hvor jeg så geita og kalvene tidligere kvelden før. Bruker fort opp mot en time i sniking ned mot marken, en gåtur som vanligvis tar 5 min. Alt som står i hodet mitt er å gjøre alt perfekt, ikke stresse verken meg eller dyr. Stopper regelmessig opp for å ta en titt i kikkerten på markene rundt meg, for å være sikker på at rådyrene ikke har byttet beite i løpet av natten. Når jeg kommer helt ned til inngangen på marken, hvor rådyrene befant seg kvelden før, ser jeg fort at geita og kalvene beiter 40meter foran meg, i utkanten av jordet. Prøver å kikke etter bukken mens jeg finner en bra posisjon å skyte fra. Plutselig dukker bukken opp 100meter unna, men på venstre side.. noe jeg ikke var forberedt på. Jeg blir sittende helt stille i håp om at kamuflasjen jeg bruker blender så godt inn i bakgrunnen at den ikke har sett meg. Det går 20 sekunder, noe som føltes som 5 minutt. Hvor jeg og bukken stirrer hverandre i øynene. Plutselig snur vindretningen og treffer meg i ryggen, bukken tar tre brøl mens den bykser til og spretter nedover marken ut av mitt synsfelt. Geita og kalvene forsvinner også. Smålig fortvilt, nervøs og skjelven tenker jeg at løpet er kjørt. Men skulle jeg gi opp nå så tidlig ? Klokken 5 på morningen ? Det var ikke et alternativ. Jeg listet meg 20 meter i retningen hvor bukken stod, og fikk lagt meg ned på en liten jord voll på beitet. På ferden til ny sitteposisjon presterer jeg å henge fast i et piggtrådgjerde med foten min. Heldigvis hadde jeg et gjeste-følge av en fersk jegerinne fra Nord-Norge som ville oppleve bukke-jakten vi har her. Hun hjalp meg å komme løs uten for store bevegelser og støy. Når jeg kommer i posisjon ser jeg begge kalvene står midt på jordet og ser bort hvor jeg hang fast i gjerdet. Blir nå liggende å følge med i kikkerten en stund. Ser både geit, kalver og bukk på en 400meters avstand. Så forsvinner de inn i et område med høye strå. Minuttene går, tankene spinner. Skal jeg prøve å flytte på posisjonen min, smyge meg mot hvor jeg så dem sist ? Nei, nå ligger du helt i ro på samme plass, tenker jeg. Plutselig dukker geita sitt hode opp til min venstre, bak en liten dump på beitet, ca 170 meter unna. Så ser jeg kalvene, helt ved steingjerdet i utkanten av jordet. Etter noen minutter ser jeg kun geviret til bukken dukke opp foran geita bak dumpen i jordet. Bukken beveger seg videre mot midten og gjør seg mer og mer synlig. 170meter, 190 meter, 230 meter, ikke før nå er den helt synlig med hele kroppen og står med rompa til meg på en 45 graders vinkel. Skal innrømme at jeg på dette tidspunktet vurderte å vri kulekompensatoren på min zeiss kikkert til 200meter og løsne et skudd. Men grunnet vinkel på dyret, nervene og pulsen min, valgte jeg å holde skuddet tilbake. Tok heller fram lokk og ga fra to moderate pip. Ingen respons. Et nytt mye kraftigere pip fra lokken.
Bukken faller
Bukken tar en bråvending og kommer i full fart mot meg. Nå reduseres avstanden kraftig på sekunder. Den begynner å vende til min venstre på 100 meter, og jeg lager klikkelyder med munnen for å stoppe den når den har hele siden mot meg på ca 74 meter. Klokken kvart på seks om morningen smeller det fra riflen min. Bukken bukser til, og den gode, dumpe lyden av et velplassert skudd fyller dalen og ørene mine. Nytt ladegrep, forberedt på det meste. Dyret bykser videre 30 meter før den faller sammen. Adrenalinet begynner å slippe, men bivirkningene som skjelving i hender blir kraftigere. Stresset slipper taket, og jeg begynner å slappe mer av. Etter 5 minutter reiser jeg meg opp og går til anslagstedet. Jeg velger å gjøre dette grunnet høyt gress, og vanskeligheter for å se hvor dyret falt. Synet mitt møter store mengder med blod, skummet blod. Dette bekrefter et velplassert skudd. Følger sporet i gresset hvor jeg tilslutt finner et nydelig dyr. For en morning, for en opplevelse og for en start på bukkejakten, forteller Tommy Kjensberg Higraff til Jegeravisen.no
Foto: Miriam W. Hanssen
Du kan følge Tommy på hans populære Instagram konto. Link finner du HER
Takk til Tommy, som tok seg tid til å dele historien sin med oss! Det setter vi pris på. Skitt jakt videre! Hilsen oss i Jegeravisen.no
