Elgjakta for vår del er over og vi har mange flotte opplevelser fra den å se tilbake til. Det er noe spesielt med elgjakta som gjør at den står veldig høyt i kurs hos meg. Alt slitet og samarbeidet innenfor laget som må til for å lykkes, samt alle de fine dagene i skogen og på fjellet, er med på å gjøre elgjakta til det den er. Men når elgjakta er ferdig kommer en ny og likså fin periode i skogen for min del. Da satser jeg på å jakte med Haldenstøveren vår og det har vist seg at spesielt november har blitt en fin måned for å jakte hare med hund.

Tekst og bilder av: Line Svarthe – Instagram: @Kennelfinstadbua

Det er noe spesielt når frosten ligger hvit over alt. Når posten du har funnet deg sakte, men sikkert tiner litt forsiktig i de få solstrålene som slipper igjennom på denne tiden av året. Det er stille i skogen og kaffen er god og varm. En lyd skjærer plutselig gjennom lufta og sansene skjerpes. Først noen spinkle bjeff, deretter er det full los. Alt kan skje når hunden har fått haren på beina. 

Det tar tid å jage inn en harehund. Men når hunden først er i gang, så kan som sagt alt skje. I november for noen år siden, da Nala var riktig så ung, hadde jeg lagt igjen hagla hjemme. Det skulle vise seg å være et veldig dumt valg rent jaktmessig, men samtidig ga det meg en naturopplevelse for livet. Nala hadde ikke begynt å jage så mye enda og på den tida var jeg ikke så erfaren en hagleskytter heller, så jeg kviet meg for å ta med hagla når jeg skulle ut alene med hunden.

Målet for dagen var å gi hunden en god opplevelse av å jobbe selvstendig og håpet var at hun kunne få ut sin første hare. Jeg hadde en mistanke om at hun hadde hatt hare på beina uten å bruke målet sitt, men jeg var litt usikker. 

Det var en kald periode og frosten lå som et kritt hvitt teppe over landskapet. Det bråkte noe helt forferdelig når vi gikk fra bilen og til dit vi skulle være. Jeg hadde funnet meg en plass som jeg visste haren liker å oppholde seg på om natta. Jeg hadde god tro på at hun kunne få ut sin første hare i dette området og stemninga var i utgangspunktet veldig god.

Hunden ble sluppet og kaffen funnet fram. Hun løp som en villmann rundt og rundt og gjorde bare krumspring og spiste kvister å jaga et par nøtteskriker som nysgjerrig dukket opp. Jeg drakk kaffe og lot som at jeg var glad for å være ute. Realiteten var at jeg var like varm i topplokket av irritasjon, som den ny koka kaffen jeg drakk.

Jeg hadde også problemer med å få GPS til å være nøyaktig, så den hadde jeg lagt fra meg i ren frustrasjon. Så hører jeg noe komme løpende, jeg titter likegyldig på GPSen og kan konstatere at den ikke funker slik den bruker. Den viste at hunden var på en helt annen plass enn hvor jeg hørte at den løp. Tett granskog og hvit hund i alt det andre hvite, gjorde at jeg ikke så dyret som løp. Jeg tittet ned på GPSen igjen og var litt overasket over alle krusedullene. Det viste seg at hunden som var erklært som fillebikkje, faktisk hadde nøstet opp i noe.

I det jeg løfter blikket for å ta imot hunden som jeg er skråsikker på at kommer mot meg, innser jeg at GPSen fungerer. Jeg får meg en skikkelig overraskelse. Rett mot meg kommer det en stor, hvit hare. Jeg sitter som forsteinet. Den har det ikke travelt, men forflytter seg målbevisst imot meg. Jeg har god tid på å studere den og blir riktig så fasinert av dette dyret. Jeg sitter så stille som jeg kan. Den oppdager meg ikke før den hopper og lander knappe to meter unna foten min. Det er nesten så jeg kan bøye meg ned å løfte den opp i fanget.

Haren får det grusomt travelt og i nesten samme øyeblikk begynner Nala og gnelle. Å kalle det for los er kanskje ikke helt rett, men det ble noen spinkle bjeff og stor iver for hund og eier. Tenk at en så liten hare kan gi så store opplevelser. 

Line Merete Svarthe – @Kennelfinstadbua

ANBEFALT FOR DEG

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.