Foto: Privat

I helgen utspant det seg full dramatikk på Drogsøyvanet i Velfjorden som ligger i Brønnøysund kommune. Tonje Helene Dypaune (17) og Victor Bjørgan (13) hadde nettopp kommet ut av fjøset da de så to rådyr som hadde ramlet igjennom isen. Det ene greide å komme seg i land, mens det andre hadde store problemer.

Tonje og Victor fikk ropt på Kristin Johnsen som er mor til Dypaune og bestemor til Bjørgan. Johnsen fikk tatt beina fatt og løpt ned til vannet for å prøve å hjelpe.

– Jeg sprang etter for å se hvor langt ut det var, og da jeg så det, var første tanke at hvordan i himmelens navn skulle vi komme oss helt ut dit det lå? Vi hadde nesten ingenting å hjelpe oss med. Deretter løp jeg til garasjen for å finne tau. Der fant jeg heldigvis mange forskjellige typer tau på veggen, forteller Johnsen.

Johnsen fant raskt ut at nylontauene i garasjen ble for lette, så hun tok med seg de tyngste tauene hun fant, i håp om at hun greide å kaste de langt nok ut.

– På det ene tauet var det en liten løkke som jeg tredde tauet gjennom sånn at jeg fikk en lasso som jeg kunne hive rundt dyret. Sprang så ned til vannet, å da ser jeg at dyret hadde klart å kave seg litt nærmere land. Så prøvde jeg først å kaste med det ene tauet, men fant fort ut at det var for kort, så jeg bandt begge sammen. Prøvde på nytt, kom nært men ikke nært nok.

For at Johnsen skulle greie å kaste bort til dyret måtte hun ut i det iskalde vannet. Hun fikk barnebarnet Victor til å løpe opp til fjøset for å hente noen støvler, siden Johnsen stod der med vanlige sko.

– Jeg kom meg uti vannet å gikk så langt jeg kunne. Prøvde på nytt å kaste, traff dyret flere ganger, men klarte ikke få løkken helt rundt. Dyret svømte lengre ut igjen, men kom heldigvis tilbake da det skjønte at det ikke greide å komme opp på isen. Det var helt utmattet og ropte flere ganger, helt forferdelig å høre på, rett og slett hjerteskjærende å se og høre at dyret måtte gi opp. Det hadde ikke sjans å komme seg til land selv, forteller Johnsen til Jegeravisen.

Rådyret begynte å bli veldig slitent og hadde ikke så mye krefter igjen, så da bestemte Johnsen seg for et siste forsøk. Ellers måtte hun ha gått ut til rådyret og hentet det selv.

– Jeg skjønte nå at vi enten måtte treffe det med tauet, ellers måtte jeg rett og slett helt ut og hente det.
Jeg tok sats og kastet en siste gang, og denne gangen treffer lassoen rundt dyret. Jeg ventet litt, siden den ene foten ikke er helt innenfor, så løfter det opp foten og jeg kan stramme til, og kan begynne å dra det etter meg. Det var en så utrolig god følelse at jeg holdt på å gråte av glede.

Etter å ha kastet 10-15 ganger var støvlene fulle av iskaldt vann. Føtter og fingre var iskalde.

– Jeg var iskald på både føtter og fingre, men sånt tenker man ikke på når disse rådyrøynene kikker fortvilet og redd på deg, forteller Johnsen.

Når de endelig fikk rådyret på land, bar de det et stykke. Det stakkars rådyret hadde ikke sjans til å stå på egne bein.

– Rådyret måtte bæres et stykke, siden det ikke hadde sjans til å stå på beina og vi var midt i et område med masse greiner etter at det var blitt saget ned skog rett ved vannet, forteller Johnsen.

Selv om rådyret endelig var på land, var redningsaksjonen langt fra over. Johnsen måtte bare kle av seg for å prøve å varme dyret.

– Jeg kledde av meg ullgenseren og prøvde å varme det, og ungdommen hentet en ekstra jakke vi la over det. Jeg masserte det flere ganger og tvang det opp på bena. Det frøs og hakket tenner, forferdelig å høre på. Hadde sår på fremføttene etter å ha prøvd å komme seg opp på isen, forteller Johnsen.

Johnsen fikk dyret opp på beina flere ganger, men det var ikke før den 7-8 gangen det gikk ut på jordet, og til slutt løp av gårde.

– Vi fulgte etter og fant det 100 meter unna, og hadde nok en lagt seg ned. Det frøs og ristet fortsatt. Jeg jaget det videre, og etter 50 meter la det seg ned igjen. Jeg gikk etter, satte meg på kne ved siden av det og sa, nå har jeg berget livet ditt, da får du ikke lov til å legge deg ned for å dø. Det ropte, reiste seg opp, sprang et lite stykke, ristet vannet av seg flere ganger, og begynte endelig å gå stødig, forteller Johnsen.

Men Johnsen var ikke ferdig der.

– Jeg ropte etter det, og da sprang det av gårde i full fart. Da forsto jeg at det endelig kviknet til, avslutter Johnsen til Jegeravisen.

ANBEFALT FOR DEG

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.