Når kalenderen viser 10. september, kjenner mange trønderske jegere det krible i kroppen. For vår familie markerer rypejakta ikke bare starten på høsten, men også videreføringen av en livsstil – hvor generasjoner møtes i fjellet og jakta binder oss sammen.
TEKST OG BILDER – CHRISTIAN FR KOLVIK
Bolyst og jakt
Jakt er en sentral del av vår familieidentitet. Vi ser på oss selv som generasjonsjegere – en tradisjon som går i arv og binder oss sammen. Hele familien er involvert, fra planlegging og forberedelser til selve jakta og utnyttelsen av de gode råvarene som naturen gir.
Det betyr mye å bo i nærheten av jaktområder som gjør det mulig med kortreist jakt og naturnære opplevelser. Vi føler oss heldige som får leve ut denne lidenskapen i vårt nærmiljø – en viktig årsak til at vi bor akkurat her vi bor et sted i Trøndelag.
10. September – det kjennes på kroppen
Jaktdatoene ligger lagret i både minne og kropp. For en ivrig jeger er det som om kroppen vet når jaktstart nærmer seg. Fugljakta er ikke annerledes annen jakt i så måte.
Jobb på «gamlefar» og videregående skole på sønnen medførte at store deler av dagen gikk med til faste forpliktelser. 10.september kunne derfor ikke benyttes kun til å dyrke jaktlidenskapen.
Til tross for at dagslyset på denne tiden er noe begrenset, kastet vi oss ut i terrenget etter endt skoledag og jobb. Vi bestemte oss for å gå etter fjellrypa. Kanskje kunne det gi oss noe bedre og lengre skytelys, det å jakte i høyden. Denne vurderingen skulle vise seg å gi god uttelling.
Gode forberedelser lønner seg alltid!
Jakt er som så mye annet her i livet – Jo bedre man forbereder seg og trener opp nødvendig kompetanse (kunnskaper, ferdigheter og holdninger) jo bedre blir selve gjennomføringen.
Forberedelser i denne sammenheng består av blant annet skytetrening, turer og observasjoner i jaktterrenget (lokalkunnskap og lokalisering av vilt).
Å legge ned noen timer med slike forberedelser pleier å gi avkastning, noe vi raskt fikk bekreftelse på hadde vært klok tidsbruk når vi nå stod oppi fjellsida. De første rypene fløy opp og ut fra fjellet, godt hjulpet av 10 sekundmeter vind.
Forberedelsene før jakta sammen med godt samarbeid som makkerpar, sikret både far og sønn de første rypene i sekken. Etter to timer med jakt var det på tide å komme seg hjem igjen før mørket overtok omgivelsene fullstendig.
Til tross for få timer til rådighet, kunne vi glede oss over både en fin tur og god uttelling av felt vilt i sekken – komplett premiere!
«Alltid se flere ryper i fjellet enn antall ryper du legger ned i sekken» – en leveregel for en jeger
Ryper i sekken, gir middag på bordet. Likevel minner vi oss selv på, både før under og etter en jakttur, at det er viktigere med mange observasjoner av fugl enn det er med høyt antall ryper i sekken.
Dette tror jeg kanskje vi som både bor og jakter lokalt er veldig bevisste på. Med lidenskap for jakt følger det med en forpliktelse – å være opptatt av og bidra til at naturen har et overskudd som kan beskattes.
For en generasjonsjeger er det viktig å kunne bringe videre gode jakt- og turopplevelser lenge etter at man selv har tatt veien til «de evige jaktmarker».
Måtte jaktåret for dere alle gi gode opplevelser og historier som dere bringer videre – Skitt jakt!
