Kronikk av Robert Aakvik.
Jeg er jeger! Og stolt av det!
Og det er mange som meg!
Som oss!
At jeg er jeger synes godt i SoMe, mine kontoer på Facebook, Instagram og Youtube, er fulle av mer eller mindre vellykkede jaktminner! Klikk gjerne innom å se, det setter jeg stor pris på.
Jeg følger mange som er jegere, følger diskusjonssider, sider for deling av videoer, trofesider og sider som omhandler en spesifikk art eller jaktmetode, jakt i inn og utland!!
Og der er det mange jegere! Veldig mange.
Jeg har delt mange av de øyeblikkene jeg er fornøyd med, stolt over og der jeg føler jeg har lyktes, eller mislyktes. Historier som innebærer store og små trofe, skudd på vilt i fart og lange hold, nært vei og langt til fjells. Knall og fall, og skadeskyting. Jakt uten felling og svært vellykkede drivjakter med haugevis av vilt. Tradisjonelle viltarter, og mer fremmede og eksotiske arter i Afrika.
Og mange gjør som meg! Legger ut det de er stolte over. Kry. Fornøyde. Glade. Det finnes mange ord som kunne vært brukt!
Så kommer det en jeger i kommentarfeltet.
For det er en jeger, han eller hun spiller i grunn ingen rolle, en jeger. Men ofte, ifølge seg selv, en svært dyktig jeger, med lang jakterfaring, mannlig og mellom 35 og 65 år!
«Den oksen eller bukken burde vært spart»
«Man skyter ikke åkerelg, skal kun skytes i los for en jamthund etter at prøvetida til 1 premie er ute»
«Det skuddet burde ikke stått der, skyter ikke i nakken, skyter til det ligger, skyt enda ett skudd i stedet for å filme, for langt hold»
«Buejakt!! Forkastelig, en skam at det er lov»
«Usmakelig å skyte giraff eller sebra, trofejakt er en skam, reiser ikke til Afrika for å jakte trofe, mye bedre med kjøttjakt her i Norge»
«For mye jubel, skyter ikke ved bilvei, sitter ikke på elgen når man tar bildet, for mye blod, feil kaliber, feil våpentype osv, osv, osv……»
En jeger blir til mange, alle har sin mening, noen tar jegerens standpunkt, støttende kommentarer, klapp på skuldra og forsvar! Men mange er så mye bedre enn andre, belærende, bedrevitende, utidige!
Jeg tåler at andre ikke nødvendigvis er enig med min mening, eller mine valg. Og konstruktiv kritikk er noe vi alle kan ha godt av!
Men hvorfor er det stort sett alltid slik??
At vi som alle er jegere, som i alle har ett ønske om å lykkes, alltid skal få på pukkelen av våre egne! For oss som har jaktet i mange år og har blitt herdet over tid så vil nok mye av kritikken prelle av som vann på gåsa.
Men det gjør det kanskje ikke for nybegynneren, 16 eller 50 år spiller ingen rolle. Den ferske jegeren som deler bildet av den lille lovende sekstaggeren han eller hun felte som sitt første vilt. Skuddet kanskje litt lavt og langt bak, men bukken like fullt død. Grunnlaget for en fantastisk historie, en mestringsfølelse og glede. Og så kommer «Jegeren» med sin kunnskap, erfaring og kritiske blikk. «den skulle fått gå»!!
Hva gjør det med gleden og selvfølelsen til nybegynneren?
Er jegeren i ferd med sin egen største fiende. Jakter vi på oss selv?
Ok, kanskje den elgoksen eller hjortebukken burde fått gått videre og blitt større, eller bedekket enda ei ku eller kolle.
Les Roberts reisebrev fra Afrika, som vi publiserte tidligere i vinter.
Jada, los med en jamthund, drever eller til og med en gråhund, og i verste fall en blandingskjøter, er sikkert musikk det. Men en elg på en åker har kjøtt den også, og det var der elgen ble sett, og skutt. Ei rype på bakken eller på støkk er like fullt ei rype, selv uten ett perfekt hundearbeid med reis og apport av en utstillingspremiert engelsk setter.
Ja, kanskje skulle man ikke skutt i nakken, men i bogen, eller skutt oppfølgingsskudd, eller ikke skutt oppfølgingskudd, eller ventet til holdet ble kortere, men dyret er dødt. Det gikk bra!
Ett bueskutt vilt er også ett dødt vilt, tviler på at ett dødt dyr bryr seg særlig om hverken valg av våpentype, pil, kule eller hagl.
Og hva er forskjellen på en elg og en giraff sånn egentlig?? Store dyr med masse kjøtt begge to, men det ene bor i Afrika, og er blitt Disneyfisert. Flott skinn og ett kult trofe også!
Trofejakt gir vel like mye kjøtt som annen jakt! Ihvertfall i Afrika, der det gir enda mer, både innvoller, skinn og bein blir tatt vare på og brukt, tenk på det norske «kjøttjeger»! Og for ikke å glemme pengene som går til lokalsamfunnet, og arbeidsplassene, de ser man ikke stort til på berget her hjemme. Hvor mange betaler dyrt for elgjakt, og så leverer de hele slaktet til slakteri med hud og hår, og får steik og kjøttfarse i retur! Eller noen kroner inn på konto for å ha levert kjøttet! Er det noen forskjell sånn egentlig?
Bør man ikke bli glad når man lykkes? Poser gjerne med det døde viltet på film og bilder, men innerst inne ligger vel gleden? Håper virkelig det.
Joda, man kan gå milevis til fjells eller i skogen, men når viltet holder til ved veien, hvorfor ikke skyte det der det er?
Tenk på det jegere.
Det er kun den ene jegeren som har viltet på kornet som kan ta valget. Trykke på avtrekkeren eller ikke. Slippe pila, eller spenne ned. La dyret leve eller dø.
Kun den ene jegeren! Ingen andre.
Heldigvis er vi jegere forskjellige, og vil alltid jakte på hvert vårt vis. La det være slik.
Godta det.
Jeg gratulerer alltid jegerkollegaen med felt vilt, ALLTID, for det var jegerens valg om å skyte, og viltet er dødt. Valget var godt nok. Så kan man selvsagt være uenig om hvordan det ble skutt, eller hvilket dyr som ble skutt, men det var den ene jegerens valg, ikke mitt! Jeg vil være glad på jegerens vegne.
Alt felt vilt har sin historie, noen historier er bedre enn andre. Og noen burde kanskje ikke blitt fortalt.
Åpner herved jaktsesongen på nett-troll, fri kvote, ingen jakttidsbegrensing. Oppfordre alle til å begynne med å gå i seg selv først!!
La oss enes om å være jegere. Forskjellige. Og glede seg over andres suksess!
Jeg er – jeger!
Robert Aakvik, jeger.
