Et reisebrev skrevet av den lidenskapelige jegeren Robert Aakvik
Det ligger ett eget sus over ordet Afrika – det sorte kontinent. Vi som vokste opp med å se Sverre M. Fjeldstads filmer fra de afrikanske savannene og Ngorongoro-krateret, fikk allerede i ung alder sådd en spire av eventyrlyst, en drøm om jakt i Afrika.
Etter å ha jaktet det aller meste som kan jaktes i Norge, fra trost og kråke, via rype og storfugl, til rådyr og elg, noen eventyr til Polen på drivjakt etter superraske villsvin og brunstjakt på dåhjort og kronhjort. Ble det i februar 2020 på tide at drømmen om Afrika fikk sin realisme.
Da en sjanse til å reise til Great-Letaba Safaris sammen med Hell Events dukke opp høsten 2019, kunne jeg ikke la det gå fra meg.
Etter en lang vinter var ventetiden omsider over. Hundrevis av timer med afrikajakt på youtube, innkjøp av nytt utstyr, treningsskyting. Vi vare klare for eventyr. Eventyr i Afrika.
På Gardermoen møttes gjengen som skulle på tur. Jegere fra hele landet, alle med ulik jakterfaring, alt fra ett par år, til de som hadde jaktet en mannsalder. Noen hadde vært i Afrika før, andre var nå på vei til sitt første eventyr.
Etter en lang flyreise via Addis Adeba, var vi endelig i Johannesburg, og ble tatt imot av Magnus Pedersen, medeier i Great-Letaba Safaris, Herman og Jaco som begge er PH-er på farmen. Litt frem og tilbake på våpenkontoret så fikk vi fylt ut alle papirer, og kunne ta med oss våpenkoffertene og resten av bagasjen og satte kursen nordøstover mot Limpopoprovinsen.
Sent på kveld kom vi frem til Great-Letaba. Kjøkkenpersonalet tok imot oss med dans og sang, før vi fikk servert tidenes største biff! På tallerkenen lå nærmere ei kvart ku. Under middagen fikk vi informasjon om hvordan jakta skulle foregå, hva vi kunne skyte og ikke skulle skyte, og deretter var det god natt.
Knappe 3 timer søvn senere var man klar. Kaffevannet sto på det knitrende bålet, lyden av tusenvis av insekter og fugler som våknet til liv, sola var på vei opp over horisonten. Vi skulle ut på jakt! Bucketlista var klar, øverst sto Impala, en av Afrikas klassiske signaturarter. I tillegg var det mulighet for mange andre spennende arter, blue wildebeest, sebra, duiker, steenbuck, waterbuck og ikke minst, the grey ghost of afrika, Kudu!
I februar er det sommer i Sør-Afrika. Regntiden hadde virkelig slått til, og det var særdeles frodig. Viltet var derfor spredd utover det enorme området som tilhører Great-Letaba Safaris. Bilen ble derfor ett nødvendig hjelpemiddel for å komme seg rundt å speide etter vilt, fremfor å sitte ved vannhull som er en mye brukt metode i den tørre årstiden. I tillegg til å gi viltet mat, ga vegetasjonen svært godt skjul. Så det var slettes ikke bare å gå ut å skyte ett dyr!
Klokka hadde knapt passert 0600 da den første flokken med Blue Wildebeest, gnu, ble observert til stor glede for jaktsugne nordmenn. Stemningen var god. Og ikke lang tid etter ble den første flokken med Impala oppdaget inne i ett tett kratt, og i flokken var det en flott skytbar bukk. Det var på tide å forlate bilen.
Jeg hadde gleden av å jakte sammen en Proffesional Hunter, PH, som het Herman. Herman var svært dedikert til jakten, og med sin avslappede væremåte en svært behagelig mann å være med på jakt. Og i likhet med meg, satte han opplevelsen med jakta høyere enn fellingen av viltet, og vi fant tonen umiddelbart. Med Herman som veiviser snek vi oss sakte inn i det tette krattet med vinden i ansiktet i håp om å komme på skuddhold av bukken. Impala er sky og rastløse dyr, og flokken hadde ant uråd da vi kom kjørende og hadde trukket seg unna. Vi ble derfor nødt til å følge forsiktig etter, og bruke kikkerten godt, slik at vi var de som oppdaget flokken, og ikke motsatt. Ikke enkelt med mange hundre øyer som vaktsomt speider etter fare. Noen hundre meter inn i krattet ble vi vàr en liten flokk med rundt 15 gnu, som gikk og beitet i en lysning. Det var ingen store okser i flokken, så det var ikke aktuelt å skyte selv om holdet var bare knappe 100 meter. Men bak flokken med gnu sto en impala.
En impala ble fort til mange impala.
Helt utrolig hvor vanskelig det var å oppdage en flokk på rundt 75 dyr i det høye gresset. Men holdet var langt. Og vi så ikke bukken. Og den lille gnuflokken var i veien for videre ansmyging. What to do?
Den afrikanske veldten er omtrent helt flat. Kun noen termittuer høye som hus, og noen få små hauger skiller seg ut i det eller paddeflate terrenget. En ørliten forhøyning til høyre for oss måtte bli løsningen. Herman la om kursen, og vi snek oss forsiktig i retning flokken. Ytterst forsiktig stakk vi hodet opp over den lille haugen, kikkerten ble lirket i stilling, gresset ble finkjemmet og der sto bukken vi var på utkikk etter. Nå kom den nye kikkerten min virkelig til nytte. Ett trykk på måleknappen på Leica geovid HD-R 2700 kikkerten, holdet var 260 meter! Alt for langt for ett forsvarlig skudd på de små dyrene i det høye gresset. Vi måtte nærmere.
Vinden var fortsatt noenlunde stabil, og vi beveget oss sakte videre ut til høyre for der flokken befant seg. Ett stort tre sto nå mellom oss og impalaflokken, og vi kunne gå nesten rett fram, og omsider var vi inne på forsvarlig skuddhold. Fra stammen på det store treet var det 150 meter til ei enorm termittue. Og rundt tua sto det masse impala.
Hvor var bukken blitt av.
Tiden virket å stå stille. Saueren lå klar på skytestokken. Trådkorset ble flyttet rundt fra dyr til dyr, men bukken var ikke å se. Klokken tikket og gikk. Solen hadde nå steget høyt på himmelen. Temperaturen hadde for lengst passert 30 grader. Rundt oss flakset fugl i alle størrelser, en gjødselbille strevet med sitt. Gresshoppene spilte, en hare spratt nervøst ut fra ett kratt få meter unna, og en liten slange av ukjent art forsvant inn i det lange gresset. Fokuset til jegeren var rettet på målet, hvor var bukken??
Og omsider fikk vi se hornet på bukken bak ett tre. Godt skjult, nok engang ett umulig skudd, skulle det ikke lykkes?
Sekund ble til minutt, ett minutt ble til to, to ble til mange. Varmen fikk svetten til å drive frem i pannen, og luften dirret. Dyrene så ut til å ha slått seg til ro for å gå formiddagsheten i møte i skyggen av trærne rundt den store termittuen. Noe måtte vi gjøre for å komme til skudd, å bevege seg nærmere ville være umulig, men en sideveis forflytning kunne gi oss åpningen som skulle til. Vi måtte prøve.
En norsk jeger i shorts og kortermet skjorte bærer fort litt preg av at det er vinter Norge. Drivhvit som en nystøpt gipsfigur lyste min velskapte kropp som ett varsellys mens vi flyttet oss noen meter til side.
Og selvsagt oppdaget gnuflokken at noe var i gjære, og ble urolig. Uroen spredte seg raskt til imapalaflokken, skytestokken kom opp i en fart, saueren ble lagt i stilling og jeg var klar til skudd. Skulle sjansen glippe, eller ville bukken vise seg? Ett hunndyr tok det første steget, og til alt hell i retning mot der vi sto klare ved ett lite tre, og på kort tid så kom hele flokken av impala på en rekke forbi oss der vi sto. Vinden var urolig, og det var bare spørsmål om tid før den ville kaste, og dyrene vill få ferten av oss.
Jeg hadde sett meg ut en liten åpning i gresset der det var mulig å skyte ett sikkert skudd. Holdet var knappe hundre meter. Trådkorset lå allerede klart i åpningen, hunndyr og kalver gled forbi, og i bakre geledd av flokken kom bukken.
Pekefingeren lå klar på avtrekkeren, geværet var i ett med jegeren.
Verden rundt forsvant. Det var kun jegeren og viltet. Bukken tok steget inn i kikkerten, trådkorset lå midt i bogen. Jeg registrert hverken smellet eller rekylen. Men bukken spratt i været og tegnet for ett godt treff. Panikken i flokken var total, plutselig var det dyr overalt, fullstendig kaos i noen sekunder, før lederhunnen dro med seg flokken og flyktet vekk fra oss.
Men ett dyr forsvant ikke med flokken. Bukken sto noen sekunder og svaiet bak en busk, og til slutt gikk den over ende. Død av ei 175grains naturaliskule gjennom begge lungene.
«Great shooting», Herman smilte bredt og strakk ut en svær neve for å gratulere med mitt første afrikavilt. Lite visste jeg da at det lure gliset innebar en hemmelighet vi skulle bli innvidd med en kveld senere under oppholdet.
Vi gikk frem til bukken min. Ett nydelig dyr. Rustrød i pelsen. Lyreformede horn. Ingen kjempe, men en godt voksen bukk.
Helt perfekt.
Nøyaktig hva jeg hadde håpet på. Skutt etter tidenes mest spennende smygjakt, to timer etter at vi forlot bilen. Of the stick.
En overveldende følelse bredte seg i kroppen. Utrolig glad, samtidig trist og vemodig, svært ydmyk etter å ha tatt ett liv. Livet til ett nydelig dyr.
Takknemlig.
Takknemlig for å få oppfylt en drøm. Det skal ikke utelukkes at øyet var litt blankere enn vanlig der jeg sto og beundret det flotte dyret som nå lå foran oss på bakken.
Etter den obligatoriske fotosesjonen lastet vi impalaen på bilen og kjørte den til slakteriet, før vi dro tilbake til lodgen der de andre jegerne også var kommet tilbake fra jakt. Flere hadde hatt jaktlykken med seg. Impala, gnu, kudu og sjakal var blant artene som var felt den første outingen. Gratulasjonsklemmene satt løst, smilene var brede, historiene mange.
Eventyret var i gang. I dagene som kom ble opplevelsene mange. Alle frydet seg like stort hver gang en av oss hadde jaktlykken med seg. Velmente bamseklemmer ble raust utdelt, selv mellom voksne menn. Gleden over hverandres suksess var enorm. Nye arter ble tilført lista over felte arter. Sebra og vannbukk, giraff, nyala og flere nydelige sableantiloper.
Ved middagen sent en kveld kom Herman med et fat og det lure gliset igjen. På fatet lå det noen stekte skiver av noe jeg ikke dro umiddelbar kjensel på, men det ante meg hva det var.
Etter afrikansk tradisjon blir en jeger servert testiklene av det første viltet jegeren skyter i Afrika. Heldigvis var det en impala, ikke en bøffel. Stemningen rundt middagsbordet ble svært lystig.
Det var ikke annet å gjøre enn å la det stå til!!
Noen ord om forfatteren.
Robert Aakvik, lidenskapelig jeger fra Kolvereid nord i Trøndelag.
Har siden barnsben av hatt jakt som den store lidenskapen. Jegerprøven ble tatt i 13års alderen og har jaktet det meste som kan jaktes i Norge.
Siden den første rådyrbukken ble skutt for mange år siden, har gevir og trofebehandling vært en stor interesse. Ett ukjent antall gevir er montert siden den gang. Monteringsoppdragene ble etter hvert mange, og da kunne man gjøre litt penger ut av hobbyen. Aakvik jakt, ettersøk og trofebehandling ble dannet i 2017 samtidig som trofedommerautorisasjonen kom på plass. Har bedømt et stort antall gevir av både elg, hjort, rådyr og rein de siste årene.
På www.facebook.com/gevirdommerrobertaakvik kan man se bilder av ulike trofèer som er montert og bedømt.
Det er bare å ta kontakt om man ønsker montering eller bedømming av ett gevir eller en skalle.
Jegerprøveinstruktør og ambassadør for Hell Events og Hell Jakt og fiske.
www.instagram.com/robertaakvik/
