Jegeravisen har fått historien fra den kvelden Stephan Kaiser fra Gjesåsen, fikk skutt sitt første villsvin.
Tekst og foto: Stephan Kaiser
Etter flere dager med regn og tungt vær, klarner himmelen opp og vi får en nordatrekk som gir et mye skarpere værdrag. Dette lover godt, så jeg bestemmer meg for en kveldspostering etter rådyr og rev.
Jeg har skikkelig trua i det jeg skifter til jaktklær og rusler de 300 meterne fra huset vårt, og bort til et jakttårn, som jeg bygde for over tjue år siden.
Noen ganger kjenner man det bare på kroppen, at i dag er dagen, og nettopp slik føltes det denne dagen.
Klokken er ca 1730 da jeg forsiktig entrer tårnet, legger på plass sitteunderlaget, og rigger meg til.
De første 45 minuttene er alt rolig, men som alltid på post nyter jeg stillheten og naturen rundt meg med et vaktsomt blikk.
Klokken 1815 begynner svarttrosten å skrike 100 meter nord for meg, noe som fanger oppmerksomheten min. Som regel betyr dette at dyr er i farta.
Etter ca 15 minutter skvetter jeg til, i det jeg hører en slags dump lyd i bakken 20 meter foran meg i løvkjerret. Det er som om at et dyr bråstopper og kaster seg rundt.
Jeg gjør meg forsiktig klar og avventer situasjonen, mens hjertet hamrer i bringen. Slik sitter jeg megafokusert, mens alt rundt meg er helt stille.
Tiden snegler seg av gårde. Tankene svirrer i hodet. Ble dyret borte? Står det fortsatt inne i kjerret? Hva er dyrets neste trekk, og hva slags dyr er det snakk om?
Håpet er at det er en stor rådyrbukk, for tross alt er jo rådyrjakt min absolutte favoritt.
Hjertet roer seg ned. Etter 5 minutter får jeg se et grisetryne, som peker opp i luften og snuser inn luft. Dyret er tydelig mistenksom, og veldig forsiktig.
Jeg har jo tenkt at en dag får vel kanskje også jeg et villsvin på post.
Det er skutt flere villsvin i Åsnes og Våler kommuner. En annen jeger har skutt flere griser ikke så langt fra der jeg bor.
Vi har ved et par anledninger hørt villsvinunger skrike, i det de springer opp forbi huset våret og opp i berget. Dette har vært etter mørkets frembrudd. Nå er klokka 1830 og det er lyst som dagen.
Nok en gang raser noen tanker gjennom hodet. Jøss et villsvin, hva slags kjønn er det? Jeg ser tydelig tennene som stikker ut av munnen, og konkluderer med galte.
Nå går alt på automatikk, og skuddet går. Alt blir helt stille igjen, og det går opp for meg at jeg har skutt et villsvin og blodet bruser.
For en opplevelse. Jeg har ingen erfaring med villsvinjakt, men tenker at jeg går ikke frem til det dyret, med de tenna og den størrelsen, med en gang.
Jeg venter i 10 minutter før jeg går fram til dyret som ligger i tettkjerret.
Der ligger det en gris på cirka 130 kilo levendevekt. Jeg blir imponert over det grasiøse dyret. For et mektig syn av en maskin av et dyr. Hvordan kunne dette dyret ta seg fram så stille?
Jeg sender snap til mine nærmeste jegervenner og familie, setter meg ned ved siden av galten, og bare tar inn opplevelsen.
Det er jo ikke felling av vilt hver gang man er ute, og dette er mitt første villsvin. Dette var rett og slett en magisk opplevelse.
Jeg fikk hjelp til partering av en lokal gårdsslakter på 80 år. Han hadde aldri sett en gris eller villsvin, som hadde så mye spekk. Han syns kjøttet var lyst og fint og prøvesmakte rått kjøtt, noe jeg avsto fra. Galten var fri for trikiner.
Dyret ligger nå i fryseren, men ble først prøvesmakt. Førsteinntrykket er meget bra og smaken, etter mitt syn, ligger mellom rådyr og elg.
Jeg ser fram til nye møter med villsvin.
