fredag, februar 7, 2025

Vårens vakreste eventyr

tiur tiurleik spill storfugl
Foto: Geir Ove Dalby

Med truger under føttene og en klar kveldshimmel over hodet, trenger jeg meg gjennom den siste vårsnøen på Totenåsen. Jeg håper at den kommende natten gir meg vårens vakreste eventyr.

Tekst og foto: Geir Ove Dalby

På den altfor råtne vårsnøen haster jeg meg frem på truger. Klokken er allerede halv åtte  på kvelden. Det har vært en særs snørik vinter på Totenåsen, og det blir nok ikke barmark før slutten av mai.

Pop-up teltet står ved det som i fjor vår var sentrum for tiurleiken, der sjefstiuren parret seg med røyene. Jeg har allerede tilbrakt to netter på leiken, med en dags mellomrom, men har ennå ikke sett noen røy nede på sjefens plass. Det var noe røykurring i tretoppene forigårs, men ellers har røyene uteblitt.

Klokken er halv ni når jeg kryper ned i soveposen. Jeg hørte ingen vingeslag da jeg kom inn på leikområdet, først en time senere høres de første tunge vingeslagene. Den første tiuren gjør sin entré i en gammel beitefuru, bare 10-20 meter fra teltet.

Det er viktig å komme inn på leikområdet i god tid før fuglene ankommer, for storfuglen er varsom mot forstyrrelser.

Snart høres flere innslag i trærne rundt i leikområdet. Tiurene setter seg oppe i trærne, på det vi kaller nattkvist. Her sitter de over natten, før de tidlig neste morgen flyr ned på bakken og starter spillet.

I skumringen ser jeg en enslig tiur som er nede på bakken og spiller litt, mens det svares med raping fra andre tiurer som sitter oppe i trærne.

På slutten av 1980-tallet var det tre storfugleleiker i Kvikkstadsæterlia. Nå er det bare én leik igjen, dette takket være et altfor grådig skogbruk.

Det siste jeg registrerer før jeg sovner i den friske vårlufta, er hukringa til Perleugla langt oppe i Kalvberget.

Her i Myrsmøberget, har tiuren spilt i uminnelige tider. Siste uka i april er det som vi kaller høneuka her på Totenåsen. Det er da hønene kommer ned på bakken til tiurene, og det er da tiurspillet er på sitt mest intense. Det er i denne uka, og ofte i bare noen få dager, en kan få oppleve parringene hos storfuglen, oftest hos han som er sjefen på leikområdet.

Jeg våkner tidlig neste morgen; klokken er bare fire og det er fremdeles mørkt. Et overveldende sus av champagnkorker som åpnes høres denne helt vindstille vårmorgenen. Det er slik lydene fra de 6-8 tiurene som er på leiken høres. Foran teltet går han jeg tror er sjefen på leiken, og spiller uavbrutt. Jeg ser bare konturene av det hvite i halefjærene, selv om han bare er 5-6 meter fra teltet.

tiur tiurleik storfugl
Foto: Geir Ove Dalby

En halv time senere, har han spilt seg 50 meter bort fra teltet. Han er fremdeles ensom der borte på kollen, og jeg funderer litt på om det kan ha vært et troneskifte på leiken, og at røyene befinner seg hos en av de andre tiurene på leiken.

I dag er det allerede 30. april, og det burde vært røy nede på bakken. Jeg tar en kikk ut av de andre vinduene i teltet, og ser den helt sorte nabotiuren, kanskje 50 meter bak teltet, bare sitter og lytter. En ungtiur sitter oppe på en furugrein, bare noen meter fra sjefen. Han er også helt taus. Joda, det er røykurring jeg hører i trærne. Da jeg ser tilbake til sjefen, går det en enslig røy bare noen meter fra ham.

Klokken fem eksploderer det: 7 røyer kommer fra intet og tripper nå rolig rundt sjefstiuren. Sjefen spiller uavbrutt, og ungtiuren er også nede på bakken og vimser plutselig helt inne i den lille flokken av røy.

Foto: Geir Ove Dalby

Ingen av de andre voksne tiurene på leiken blander seg. Ungtiuren, som kanskje var vel dristig, blir elegant skysset bort fra røyene av sjefen selv. Tydeligvis er det hans første gang på leikplassen, og alt skal jo læres. Forsiktig kommer han tilbake og sitter og bivåner det råe skuespillet som nå utspiller seg.

tiur tiurleik spill storfugl
Foto: Geir Ove Dalby

Sjefstiuren gyver rått og brutalt på den første røya som ligger i parringstilling. Det er kjapt gjort når storfugelen parrer seg, og i løpet av 20 minutter har han spilt for full musikk og parret fire røyer til.

tiurleik storfugl tiur røy parring
Foto: Geir Ove Dalby

Etter en halv time har røyene forsvunnet, uten at jeg har registrert noe som har skremt dem. Sjefen spiller fortsatt for full hals, men er nå ensom borte på den lille kollen der han parret den siste røyen.

Nå blir jeg liggende flere timer uten at det skjer noe mer på leikområdet. Jeg registrerer en del raping fra tiurene en times tid, og etter hvert stilner det helt. Jeg blir liggende til nesten klokken elleve, før jeg på skareføret kan gå den drøye kilometeren uten truger tilbake til bilen. Vårens vakreste eventyr var i år over på bare 20 minutter.

Etterord:

Jeg tok på 90-tallet selv en skogbruksutdannelse, da jeg fra barnsben har brukt det meste av livet ute i skogen. Det har vært fiske, friluftsliv og jakt. Skogbruksfagene skulle lære meg hvordan vi forvalter skogen og tar vare på det biologiske mangfoldet.

I dag ser jeg at skogbruket har forandret seg radikalt de siste 30 årene. Alt er tuftet på økonomi. Det hogges stadig større flater, yngre skog hugges, og viktige gammelskogbiotoper forsvinner.

Skogbruket skal i dag følge en såkalt PEFC-skogstandard, som skal fortelle oss at skogen er bærekraftig forvaltet. Men er den egentlig det?

Leikområder blir fremdeles hugget ned hvert år, og de viktige dagområdene til storfuglen blir ikke ivaretatt.

På en annen side er det ikke alltid lett for skogbruket å ta vare på leikområder, hvis plassene ikke blir registrert. Fra gammelt av var det ofte slik at leikområder skulle hemmeligholdes for å unngå forstyrrelser, og det er kanskje en grunn til at mange har blitt hugget ut.

Tidene har forandret seg, og i dag tror jeg det er viktig at det meldes inn og registreres hvis du kjenner til et leikområde. Det er den eneste måten for at slike områder skal bestå i fremtiden. Storfuglen er varsom med forstyrrelser, og hogst rundt leikområder krever nøye planlegging.

ANBEFALT FOR DEG

Relevant

- Advertisement -

Siste artikkler