
En kald og rolig augustmorgen åpner jeg døra hjemme med en kopp kaffe i hånda. Sola er på vei opp over byfjellene, og folk kaver seg til jobb etter fellesferien. Men her er det andre planer. Bilen er pakket med alt utstyr som trengs for en uke i fjellet, og løyvet på voksen reinsbukk ligger i sekken.
Tekst og foto: Kenneth Fammestad
Alt er på plass. Max, min trofaste svarte elghund, logrer med halen og virker ekstra engasjert. Han skjønner nok hva som er i ferd med å skje. En rask luftetur i hagen før vi setter kursen mot det som skal bli høstens vakreste eventyr.
Tre–fire timer i bil ligger foran oss, og jeg er godt forberedt. Podkast på ørene og en halvlunken kaffe i hånda er akkurat det som trengs for å roe jaktnerver. Hver kilometer som forsvinner under dekkene, får hjertet mitt til å banke raskere.
Fjellet nærmer seg, og jeg kan allerede kjenne luften der oppe. Vi suser gjennom tunell etter tunell, og det er som om verden stenges ute på den andre siden. Inne i hodet mitt er det bare én ting som betyr noe: Villreinjakta.
Jeg vet at det er nå det starter.
Det siste tegnet på at vi nærmer oss, er overgangen fra asfalt til grusvei. Fjellbjørka har begynt å skifte farge fra grønn til gul, og i veien ligger feite sauer som har kost seg i fjellet hele sommeren. De ser på oss med sløvt blikk. De har levd godt og har ingen planer om å flytte seg for en jeger med over middels jaktlyst. Jeg manøvrerer rundt dem med en god dose slalåmkjøring, og etter en stund er vi fremme.
Yr melder om tåke i ettermiddag, så her er det bare å komme seg av gårde – ingen tid å miste. Halvparten av utstyret blir glemt i bilen, men det gjør ingenting – i dag er det bare en kort tur for å speide. Ryktene sier at det kan være dyr bare et par timers marsj fra veien.
Syvmils støvler er på, og pulsen tikker på rødt på Garmin-klokka. Men i motbakke trives vi best, og vi kommer oss fort oppover. Vi nærmer oss første topp, hvor jeg tenker vi skal bruke litt tid på å speide.
Max tripper lett på tå, nesen i været. Kan det være dyr her? Jeg har mine tvil – jakt er aldri så enkelt. Men tanken på at det kanskje skulle være noen bukker i nærheten, kiler i magen.

Vi bikker over kanten, og der ligger en stor dal foran oss, med steinrøyser, småvann og snøfonner. Vi står stille, begge to, og kikker ut over landskapet. Ingen dyr. Den eneste bevegelsen er den lille elven som snor seg i bunnen av dalen, og to små fugler som håpefullt flyr rundt på jakt etter sitt neste måltid.
Jeg kjenner et lite smil bre seg over ansiktet – det hadde vært for enkelt om flokken med bukker hadde stått her nå. Man skal jobbe for det, ellers hadde ikke det vært gøy, sier jeg til meg selv.
Vi vandrer videre langs fjellryggen, finner oss en fin utkikkspost, fyrer opp primusen og får i oss litt energi. Ingen reinsdyr er i sikte, men det gjør ingenting. Vi er i fjellet. Pulsen roer seg, og en dyp ro senker seg over oss. Den kalde vestlige trekken blåser over snøfonnene, og jervenduken kommer ut – en villreinjegers beste venn.
Mange ganger har jeg tenkt på forfedrene våre som har jaktet i de samme fjellene. Har de sittet akkurat her, speidende? Jeg har en enorm respekt for hvordan de klarte seg i fjellet – på en primitiv og enkel måte, men garantert beinhardt, og jævlig kaldt til tider.
Vi pakker sammen og vender snuta ned igjen. Vi har ikke gått langt før Max plutselig markerer spor etter dyr. Dette kan ikke være gammelt, tenker jeg – kanskje fra i går? Spenningen stiger når båndet fra Max strammes. Jeg følger på, lar eksperten lede vei.
I et lite øyeblikk stiger pulsen til 200, for plutselig skimtes et gevir. Men det er fryktelig lite bevegelse. Ingenting. Vi rusler bort over høyden, og der finner vi restene av en nylig skutt bukk. Kanskje to dager gammel? Slakteavfallet ligger fortsatt der, uten at rovdyrene har forsynt seg. Dette hjelper på motivasjonen, tenker jeg, samtidig som jeg lurer på om jeg er for sent ute og har dyrene blitt jaget videre?
Men vi gir oss ikke. Vi skal tilbake i morgen.
Denne gangen tenkte vi å gjøre det litt enklere. En liten sigøynercamp rett ved bilen, med tarp, campingstol og liggeunderlag i bagasjerommet.
Vanligvis har vi pleid å overnatte i steinbuene ute i fjellet, men i år ville vi være litt mer mobile, så vi satte opp campen der vi følte for det.
Ryktene hadde gått om en fin bukke-flokk som hadde beveget seg rundt i fjellene her, men hvor de nøyaktig var, var vår jobb å finne ut av.
Regnet kom etter hvert, lett i starten, men deretter som et konstant bråkende bakteppe i tarpen. Bjelleklangen fra sauene som var lei av regnet og på vei hjem fra fjellet, lagde en koselig stemning.
De trasket forbi oss i lange rekker, kanskje hundre stykker i løpet av kvelden. Noen mer nysgjerrige enn andre, men Max passet på at den skumle sauen ikke kom for nær. Jeg fikk fylt turkoppen med rødvin, magen var mett og vi var tilfredse.
Hvilepulsen er på plass, men spenningen var der fortsatt, for vi visste – det var en flokk med bukker der ute et sted. Og i morgen skulle vi finne dem.
Vi våknet litt senere enn planlagt denne morgenen, men gråværet i fjellet gjorde at vi ikke stresset. Det var bare å ta det med ro. Sekken ble pakket, børsa ble festet, og vi ruslet opp DNT-stien den første kilometeren, før det bar av sted uten sti.
Opp, opp og atter opp. Som en ekte vestlending har jeg blitt vant til å starte dagen med motbakke, sånn vi liker det. Vi gikk opp samme vei som i går, og hadde bestemt oss for at toppen der skulle være et godt utgangspunkt for dagen.
På toppen fant vi frem kikkerten.
Tåka lettet, og plutselig skimtet vi solen der i sør. «Dette blir en bra dag,» tenkte jeg, og kjente det på kroppen. Første øyekast var dalen like tom som dagen før, med elva som fortsatt snurret seg i samme rute som alltid. Men terrenget her var stort, så vi måtte være systematiske.
Kikkerten gikk fra område til område, og plutselig fikk jeg øye på noe. En skygge på fjellryggen, noen kilometer foran meg. Var det reinsdyr? Jeg satte meg ned, støttet kikkerten på knærne, og fokuserte. Flere gevirstenger skilte seg ut mellom stein og himmel.
«Der ja, vi har funnet dyr!» tenkte jeg høyt, og prøvde å telle. Var det fem? Eller hundre? Uvesentlig, tenkte jeg. Dette var sjansen. Dyrene virket rolige, og jeg så at de la seg ned.
Mellom meg og dyrene lå steinrøyser, snøfonner og mange høydemeter, så jeg visste at vi måtte være forsiktige. Først ringte jeg en kompis som også hadde bukke-kort i området og skulle komme til fjells senere. «Bukkene er funnet! Kom, kom!» sa jeg, før jeg avsluttet samtalen med et «ringer deg senere.»
Vinden var perfekt for oss, og jeg visste at dette kunne gå. Spenningen raste i kroppen mens vi begynte på den lange turen over dalen. Midt i dalen fikk også Max lukta av dyra, og båndet strammet seg. Han gikk i sikksakk, hoppet fra stein til stein, ivrig som alltid.
Pulsen steg med hvert steg, og jeg måtte ta noen korte pauser når motbakkene begynte å tære på. Hele dalsiden var dekket av smeltende snøfonner, og bakken var blaut og gav etter for hvert steg.
Vi måtte krysse en stor snøfonn, og vi måtte bruke all styrke for å komme oss opp. Ett øyeblikk var jeg nede på alle fire for å klare å klatre opp bratta. For hvert steg vi tok opp mot skaret, rullet små steiner ned, og jeg fryktet i et øyeblikk at dyrene skulle høre oss.
Var de borte? Ville vi få se dem før de forsvant? Men nå var vi ikke langt unna. Jeg kunne se på Max at vi var nærme, og adrenalinet begynte å koke.
Nå var vi bikka kanten, og terrenget slakket seg rolig oppover. Foran meg dukket det opp en stor stein, nesten på størrelse med en bil, perfekt, tenkte jeg. Vi sneik oss frem, og så forsiktig over steinen.
Der, i et glimt av håp, så jeg toppen av et gevir stikke opp. Små bevegelser. Ja, de var der fortsatt! Dyrene var der! Spenningen raste gjennom kroppen, og jeg visste at dette kunne gå.
Jeg kastet sekken fra meg, gjorde børsa klar og bandt Max fast rundt livet mitt, slik at jeg hadde full kontroll på ham. Vi sniker oss videre mot neste kant. Vi bøyer oss lavt, som en gammel mann med pukkelrygg, og de siste meterne krabber vi. Det vi ser da, er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Det er ikke bare fem bukker – det er kanskje hundre bukker som ligger på fjellryggen og nyter livet, med en majestetisk utsikt over de røffe fjellene i vest. Noen sover med gevirene i lyngen, andre spiser mose og lyng. Alt er stille. Ingen har fått med seg at jegeren er bare hundre meter unna.
Max satt seg fint ned, og vi nøt synet sammen. Jeg knipset noen bilder for å forevige dette øyeblikket. Tusen tanker raste gjennom hodet mitt der jeg lå og sikta på det majestetiske dyret. Skulle jeg ødelegge dette øyeblikket med å skyte? Å ta livet til noe så vakkert, en del av fjellheimen, fikk meg til å stoppe opp og tenke. Er det virkelig verdt det?
Ja, det er det. Det ligger dypt i oss, en naturlig del av det å være rovdyr. Det er en del av vår historie, vår natur, vår arv, og i dette øyeblikket føltes det som det riktige.
Jeg er ingen trofejeger, men denne gangen hadde jeg så god tid at jeg fikk sett meg ut en fin bukk som hadde felt basten og lå litt for seg selv. Det var større bukker i flokken, men det var denne jeg skulle ha. Hundre meter, tofot og verdens beste tid – det er en god følelse. Jeg plasserte ett kontrollert skudd høyt i bogen.
Dyret ble liggende …
Resten av flokken reiste seg og ble stående, forfjamset, som om de ikke helt visste hva som nettopp hadde skjedd. Jeg hadde et ekstra løyve, men tenkte at denne flokken fortjente å få gå. Rolig begynte de å tusle oppover lia, og de kom på meg igjen.
Max slet med å holde seg stille, og jeg kunne høre små pip fra ham når dyrene kom forbi på 40 meter. De travet rolig videre, og til slutt forsvant flokken over toppen og inn i fjellheimen.
Vi ble sittende noen minutter, helt stille, og prøvde å ta inn den utrolige opplevelsen vi nettopp hadde vært en del av. Der, alene i fjellet, bare meg, Max, rypene og de majestetiske reinsdyrene som hadde forsvunnet over fjellryggen. For en kar som meg, som bruker så mye tid på dette, er det vanskelig å beskrive hva som går gjennom hodet på et sånt øyeblikk.
Det er som om verden stopper opp. En følelse av både ydmykhet og takknemlighet, å vite at naturen er både vakker og brutal, og at vi er gjester i dens rike. Jeg har jaktet mye før, men denne opplevelsen var annerledes. Jeg følte en ro, en fred, samtidig som adrenalinet pumpet gjennom kroppen..
Vi hentet sekken og begynte å rusle ned mot dyret. Max var selvfølgelig først fremme, ivrig og glad som alltid. Jeg kunne nesten se på ham at han ville sagt «Fy flate, dette fikk vi til!» om vi bare kunne snakke samme språk.

Bukken var en stor og fin en, spesielt for å være på Hardangervidda – en imponerende skapning. Først knipset vi de obligatoriske bildene, men som alle reins jeger vet, er det nå det virkelige arbeidet begynner.
Frem med kniven, flåing og partering var neste steg. Tankene surret gjennom hodet mens jeg jobbet. Skulle jeg bære alt i en vending, eller burde jeg gå opp igjen for å hente resten? Jeg bestemte meg for å prøve å få alt i sekken.
Hvis jeg klarte å komme meg opp på beina med alt kjøttet, skulle vi gå for det. Det var tungt, men vi skulle klare det. Ørna og to ravner var allerede på plass, ventet tålmodig på dagens herremåltid.
Mens jeg jobbet, kunne jeg merke at tåka begynte å sige innover. Perfekt, tenkte jeg med en god dose ironi. 60 kilo på ryggen, tåke, bratt og ukjent terreng – akkurat det vi trengte nå!
På en måte var det også akkurat slik det skulle være. Det er sånn det er i fjellet. Det er slitsomt, det er krevende, men det er også en del av opplevelsen. Den virkelige jakten.
Og det er nettopp dette som gjør det så verdifullt. Det er verdens mest eksklusive kjøtt, og det er ikke noe som kommer lett. Det krever slit, svette og vilje. For hver eneste meter vi tok med den tunge sekken på ryggen, visste jeg at alt var verdt det når vi kom oss ned!
Det var meter for meter gjennom den tette tåka. Jeg begynte å lure på om vi noen gang kom til å komme oss ut av denne tåke verdenen. Hvert eneste steg ned den bratte lia føltes helt jævlig.

Sakte men sikkert, begynte terrenget å flate ut, og snart var vi ute av tåka. Det var alltid en deilig følelse når sikten åpnet seg igjen. Det føltes nesten som å komme til en ny verden.
Beina føltes litt som gele etter den tunge byrden, men vi visste at det var bare å finne en lun plass, godt skjermet fra vinden, og lage litt mat. En liten pause for å fylle på energilageret før vi skulle ta fatt på veien videre.
Det var heldigvis bare 3–4 kilometer med relativt flatt terreng før vi kunne begynne den bratte nedstigningen mot bilen. Det skulle bli godt å få av sekken, tenkte jeg mange ganger, men dette var helt frivillig, så jeg kunne jo ikke klage heller.
Langt om lenge, lenge om langt, nærmet jeg meg bjørkeskogen. Gråværet hadde fulgt meg siden tåka, og jeg var klissvåt både innvendig og utvendig. Ryggen var bøyd og sliten.
Det var bare 500 meter igjen til bilen da jeg fikk øye på en kjent skikkelse som ruslet opp lia, full av energi og jaktlyst. Kompisen min, som jeg hadde ringt tidligere, hadde kastet seg rundt og kommet til fjells.
Jeg sa til ham at det ikke var noe poeng å følge etter dyrene nå, tåka var tett og avstanden til flokken for stor. Men det var klart at jaktlysten var sterkere enn fornuften – han skulle opp, uansett hva jeg sa. Jeg kastet sekken av meg så snart jeg nådde bilen, og sank sammen i et par minutter.
Beina var helt utkjørte etter dagens strev. Kjøttet ble hengt tørt og luftig under tarpen, og de tørre klærne føltes som en velsignelse.
Endelig lettet regnværet, og jeg kunne sette meg ned i campingstolen, åpne en kald øl og bare smile bredt «Fy faen, for en dag!» utbrøt jeg høyt til Max, som lå rolig ved siden av bilen og passet på geviret som lå i gresset.
Alt det harde arbeidet og slitne beina ble plutselig glemt i et øyeblikk. Jeg var akkurat der jeg ville være.
Ryktene sier at vi reinsjegere har selektiv hukommelse, er vell kanskje noe i det.
Noen timer senere kom kompisen min tilbake. Ansiktet hans var sliten, og han innrømmet at det var ett håpløst forsøk. Tåka og den lange avstanden til dyrene hadde gjort jakten nesten umulig.
Vi satte oss ned sammen, pustet letta ut, og roen senket seg. Praten gikk lett, og to ivrige jeger kompiser koste seg med historien om dagens eventyr, mens mørket sakte la seg over fjellheimen, det er dette vi lever for, tenkte vi begge.
Jeg takker fjellet, reinsdyrene og alt slitet for en uforglemmelig tur – en tur som vil leve i minnene for alltid.